Jeg vil minnes; Pressens Frivillige Slaveri

Per Olav Reinton's bok; 30-Åring Skutt i Hodet, 

Pressens Frivillige Slaveri

Grunnen til at jeg sier jeg vil minnes er at det ikke er mulig å få kjøpt boken lenger. Ihvertfall ikke hva jeg kan se når jeg ringer til bokhandel eller leter på nettet. "De er utsolgt og kommer ikke tilbake på trykk" det er jo samfunnskritiske bøker, så klart noen vil ha dem ut av omløp. Jeg har hørt at de holder seg i trykk en 3 års tid, så stopper det. De fleste av eldre garde har fått med seg "edderkoppen", flere av disse bøkene har blitt solgt i betydelige nummere, så jeg synes det er rart at de ikke fortsatt er i trykk. Nå blir de altså borte. Her er mitt bidrag i å huske dem litt lenger.

Bøker jeg vil ta for meg i "Jeg vil minnes" serien min er;

Edderkoppen - historien om en møbelhandler                                       av Viggo Johansen & Pål T. Jorgensen

Forsinket oppgjør - arbederbevegelsen og den politiske overvåkning     av Bengt Calmeyer

Sataniske portretter - (Her er kremen av norsk offentlighet...38 intervjuet kritisk  av Niels Chr. Geelmuyden

De var Furre Vâr - Maktstpill og spionmistanke - et hemmelig nettverk i selvforsver    avn Hans Henrik Ramm og Johan M. Setsaas

Statsministre, valgprosessen og journalistikk

Gro Harlem Brundtland ble statsminister hjemme hos Trygve Bratteli om ettermiddagen 1. februar 1981 i en engere krets på 7 mennesker, hvor de fleste på forhold regnet med at de skulle bli enige om Rolf Hansen som ny statsminister. Også her presser kulda fra den kalde krigen seg inn, men på en måte som en må være var for å se. Etter folkeavstemningen om EF i 1972 begynte Reiulf Steen som brobygger overfor venstresiden, å møtte mye sympati fra de radikale og unge i partiet. De gamle, som hadde kjørt frem Reiulf Steen fordi han var så lovende, fikk kalde føtter. De som målbar arven fra Halvard Lange og Haakon Lie følte at han vinglet, de ble utrygge på han. De fant Nordli i stedet. Men Nordli ble også trett, som statsministere før han. Og da ble Gro Harlem Brundtland kjørt fram som alternativ. De satset på henne. Rolf Hansen ønsket ikke å bli en slags overgang. Det var det han gav uttrykk for. Men som forsvarsminister og politiker hørte han til de ordknappe. Han trivdes ikke i offentligheten han heller. Han ville heller være vaktmester. Så da de 7 satt hjemme hos Trygve Bratteli den vinter ettermiddagen i 1981, sa Rolf Hansen at han aldri hadde ønsket å bli statsminister. Han mente Gro Harlem Brundtland burde bli det, fordi hun ikke kunne forbigås som partiets nestleder. Dermed var det bare en kandidat. Det var hva noen ville kalle en tvangssituasjon. Også den var skapt av menneskehender særlig av redaktør Arvid Jacobsen i A-pressens oslokontor, da han sendte ut melding den 29.01.81 om at statsminister Norli var syk å ville gå av. Statsministeren ville ikke gå av – men da ble han nødt. Å hjemme hos Trygve Bratteli måtte de bestemme etterfølgeren.  ”Bare vanlig journalistikk,” skriver Arvid Jacobsen i Arbeiderbladet 28.11.89, da Reiulf Steen minner han på det som skjedde. [s. 40]

Når det gjelder regjeringsskifter i Norge, har de tilsynelatende skjedd fordi statsministeren ikke orket mer(1951), var trett(1955), fordi noen av oss hadde snakket sammen(1976), eller fordi en annen ikke ville(1981), det er normalt å skifte regjeringssjefer, men det er også normalt at offentligheten får vite hva som skjer. [S. 41]

Valgsirkuset, uvesentlig fokus og villeding

Men det mest karakteristiske ved politisk journalistikk i valgtider er den store mengden av uvesentlige detaljer. I fjernsynsutspørringen i Svensk fjernsyn gjaldt 40% av spørsmålene skatter og avgifter. De store stridsspørsmålet finnes ikke i valgdekningen – bare i den grad ekstremistiske partier er med. Ut fra valgdekningen er det rimelig å si at de store stridsspørsmålene tildekkes godt av tusen sideordnede detaljer. En leser, lytter og seer får det vanskelig hvis han eller hun ønsker å vite hva valget gjelder. Men oppmerksomheten er der. Det samme kan ikke sies om lederskiftene i regjeringen, hvor fraværet av oppmerksomhet er påfallende. Her gjelder det først og fremst å beholde ledelsens tilsynelatende enighet for å beholde autoritet – bli slagkraftig, som det heter i arbeiderbevegelsen. Politikk har egentlig ikke vært emne for journalistikk her i landet. Pressen har systematisk villedet folk for å skjule stridsspørsmålene. I den kalde krigen har trusselen fra øst blitt fortegnet i pressen. For i debatten i plassering av atomvåpen på Norsk jord, har Sovjetunionen konvensjonelle styrker vært det heteste temaet. I pressen er disse styrkene blitt svære. Slik blir den sikkehetspolitiske debatten tildekket. Det er oppsiktsvekkende hvor enige norske aviser, radio og fjernsyn er. [s. 42]

Politisk redaktør og sensur

Jeg opplevde det første gang 19 år gammel, da jeg i 1961 jobbet i Drammens Tidene og Buskeruds Blad. Det var 10 år etter Einar Gerhardsens avgang. Han var blitt statsminister igjen, og virket på det tidspunktet udødelig. Jeg hadde vært i avisa et par år. Alt jeg skrev kom på. Jeg skrev mye. Gikk rundt i byen både morgen og kveld, skrev om torg, turister, sommertreff og mye annet tull, og tok bilder. En kveld gikk jeg innom et sted hvor det ble dannet et politisk parti. På skolen hadde jeg måttet pugge årstall for dannelsen av politiske partier. Nå skjedde en slik dannelse rett forran øynene mine og jeg rapporterte selv en historisk begivenhet. Tilbake i redaksjonen sendte nyhetsredaktøren meg til politisk redaktør. Det hadde jeg aldri opplevd før. Men politisk redaktør tok stoffet, og jeg gikk min vei. Jeg så aldri noe om dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i Drammens Tidene og Buskeruds Blad. Jeg fikk en leksjon i politisk journalistikk. Ti år etter at jeg i radioens nyhetssending hadde hørt stemmen fra Volda fortelle at Gerhardsen var trett og ville gå av som statsminister, fikk jeg selv et øyeblikk se makten andre ansikt; tausheten.[s.43]

USA vennlig Arbeiderparti ført folk bak lyset – Schei rapport og pressens stillhet

En av de store dragkampene mellom Arbeiderpartiet og dets sosialistiske opposisjon foregikk sommeren 1977. Dragkampen handlet om det store stridstemaet i norsk politikk, utløst av major Anders Hellebust, som i sin magistergradsavhandling viste at vi ble dratt inn i USAs forsvarsstrategi, men at det ble holdt skjult for offentligheten. Den sommeren hemmeligstemplet forsvarsdepartementet en del av en komitêrapport, avgitt av den såkaldte Schei – komiteen i forbindelse med påstanden om at embetsmenn i forsvarsdepartementet og forsvarsstaben hadde ført storting og regjering bak lyset. Det var den såkalte Loran C-saken. Hva skulle forsvaret bruke radionavigasjonsstasjoner av typen Loran C og Omega til? Hvis det var riktig at Loran C ble brukt i USAs atomstrategi som hjelpemiddel for polaris-ubåter med atomrakketer, ville bruken av stasjonene på norsk jord være i strid med de retningslinjene for norsk forsvarspolitikk som Gerhardsen så bolt hadde forkynt på NATO-toppmøtet i 1957. Saken ble behandlet i lukket møte i stortinget. Der var det lekkasje. Lekkasjene fortalte at de hemmeligstemplede delene av Schei-kommiteens rapport ikke frikjente forsvarsdepartementet så klart som den offentlige delen gjorde. [s. 45]

Norsk presse på noen få unntakelser nær nektet å behandle de hemmelige delene. Ingen hindret dem. Det ville ikke få noen strafferettslige eller økonomiske konsekvenser for dem. Likevel tidde nesten hele den norske differensierte presse om det alle kunne få kjøpt i bokhandelen. For dem eksisterte ikke Schei-rapportens hemmelige deler.  [s. 46]

Ensidig, korrupt, lett påvirkelig norsk presse

Ingen land jeg kjenner her en så lite differensiert presse som Norge når det gjelder innholdet i den politiske reportasjen. Den som har kunnet lese ironien mellom linjene, ville ha funnet mer differensiert presse i Sovjetunionen i mange år, - for ikke å snakke om indisk, kenyansk, sør-afrikansk og brasiliansk presse, som jeg har hatt anledning til å følge i lengre tid. Men norsk presse er den eneste som har fått ærestittelen ”differensiert” og fått opprettet en økonomisk avtale med staten slik vi kjenner den fra pressestøtten. Pressestøtten viser hvordan norsk politisk kultur fungerer i den helt spesielle institusjonelle sammensetningen som er bygd opp etter 1945. Den ble oppfunnet av disponenten i Arbeiderbladet og redaktør for A-pressens oslo-kontor, og har hatt en styreformann i en av A-pressen sterkeste aviskjeder som saksordfører i Stortinget. Det er a pressen i de tre største byene som har fått det vesentligste av midlene. Her er habilitetsproblemet så innlysende problematisk at andre regimer ville ha behandlet det som en korrupsjonssak. Men den norske offentligheten har i et kvart århundre godtatt de offentlige overføringene under forutsetningen at dette var støtte til den differensierte dagspresse og at det var støtte til lokalaviser, og har måttet godta at angrep mot pressestøtten blir møtt som angrep mot trykkerfriheten. Pompøst og undertrykkende – men effektivt. [S. 52-53]

…Fordi vi ikke regner med at vi har habilitetsproblemer i landet. Riktignok har vi en forvaltningslov med habilitetsregler. Men de reglene gjelder tjenestemenn og ikke politikere. Så de som er personlig involvert i avisdrift, kan stå frem som partitalsmenn for pressestøtte, på samme måte som store skogeiere kan være partitalsmenn for organiseringen av papirindustri. De kan dekke seg under de store ordene: Ytringsfrihet, velferdsstat, og interessene blir borte bak de store ordene. [S. 53]

Maktapparetets handlingsmetoder

Historien om den politiske avlyttingen i Norge viser at enkelte ledende politikere i Arbeiderpartiet behandlet norske interesser som om vi var en provins i Alaska –USAs siste delstat. Dette er konsekvensene av å være provinsiell: I sentrum finner du lederskapet, der formes tenkemåten og der leves det. Sentrum blir en myte, en ideologi, som provinsens ledere forsøker å gjenta blant sine folk i sitt land. Sentrum begår ikke overgrep. Om provinsens regjering og valgte ledere blir avlyttet og kontrollert, er det helt i sin orden. Slik gjør man jo i alle slags gode selskap. Når det blir kjent at det brukes finurlige metoder for å kontrollere provinsens ledere, er det en typisk ikke-sak for provinsens differensierte presse, om de ikke får sving på dementimaskinen før nyhetene har spredt seg. I provinsen setter de frivillige slavers hær seg i bevegelse og tildegger, og tildekker, og tildekker…[S. 55]

Det er politiet som har ansvaret for overvåkningen av politikere, akademikere og pressefolk. E-staben gikk utenfor sine instrukser. Det har de ikke gjort uten politisk klarering. Og den kom fra de kalde krigere i Arbeiderpartiet. [S. 55]

Hensikten med den interne overvåkningen av personer er å hindre uønskede personer fra å komme i mektige posisjoner. Siden to hemmelige instanser har arbeidet med det samme, i strid med hverandre, er utvelgelsen av personer til mektige stillinger i det norske samfunnet av og til blitt dragkamp mellom politi og militære. Det gjelder posisjoner i NRK og vesentlige deler av norsk presse, så vel som posisjoner i sentraladministrasjonen og norsk næringsliv. For å forstå hvorfor enkeltpersoner sitter i betydelige stillinger i Norge, er det nødvendig å kjenne spillet mellom politiet og militære i detalj. [S. 56]

Lekkasje og makt

Politikere skaper disiplin gjennom lekkasjer. En rekke politiske journalister og redaktører jeg har diskutert dette med, har følt det som en gunst å ta imot lekkasjer. De føler seg beæret. Ikke rart en møbelhandler på Jessheim med gode politiske kontakter fikk være med å styre norsk politisk journalistikk i tjue år. Ikke alle politikere er like gode til å lekke. Per Borten var det ikke. Han snakket åpent med alle, og fikk vanskeligheter flere ganger når karakteristikken av kollegaer kom på trykk, for eksempel i Fædrelandsvennen. Til slutt fikk motstanderne brukt lekkasjer mot ham, og både han og regjeringen ble tvunget til å gå av 2. mars 1971. Det er stor forskjell på Per Borten og Arbeiderpartiets ledere. Per Bortens stil er det ikke noen som har våget å kopiere. Derfor er det de styrte lekkasjer som er blitt dominerende, og Per Borten er blitt unntaket. Det er karakteristisk at en mann som Per Borten reagerte på det apparatet av hemmelige tjenester som Arbeiderpartiet hadde bygd opp, og etterretningstjenestens forbindelser til næringslivet. Berømt er historien om da han kastet to militærsoldater fra USAs ambassade på dør da de skulle sjekke statsminister kontoret hans.

Lekkasjer brukes jevnt og systematisk i saker som har politisk betydning, og i en del saker som også har liten offentlig interesse, men betyr mye for en interessegruppe, for eksempel politiet. Politiet lekker fra politiavhørene til pressen. Det var tydelig i saken mot Arne Treholt, hvor politiavhøret lekket ut til Bergens Tidende, Aftenposten, Adresseavisen og Dagsrevyen, for å bygge opp spionanklagen i offentligheten. Det er karakteristisk – men relativt betydningsløst for Treholt-sakens utfall – at uttalelsene fra rettens sakkyndige var kjent for Bergens Tidendes lesere før retten fikk dem. Uttalelsene ble overlatt retten 5. januar 1985. Samme dag kunne Bergens Tidendes abonnenter lese konklusjonene til frokosten – før rettslokalene åpnet i Oslo. Det kan gå lang tid før det går an å se forskjell på lekkasjer og god journalistikk. Derfor er lekkasjer så forføreriske, og så fristende. Det er lett for en journalist å ta imot en lekkasje;: Nå er hun først ute med saken. Saken er eksklusiv for hennes avis. [s 59]

Her er en til dere som tenker så varmt på Stoltenberg som vår ”landsfader”

Psykologen H. H. Kelly fikk en plass blant klassikerne da han gjennomførte følgende lille eksperiment ved Massachussetts Institute of Technology: Han fortalte studentene at læreren deres var bortreist og at de kom til å få en vikar som de gjerne ville prøve ut. Han fortalte at de var interessert i å få vite noe om hvordan lærerne fungerte i forskjellige klasser. Til studentenes informasjon fortalte han om den nye læreren de skulle møte. Men alle i klassen fikk ikke den samme informasjonen. Til den ene halvparten formidlet han inntrykket gjennom følgende setning: ”Folk som kjenner ham, sier han er en kald type, men arbeidsom, kritisk, praktisk orientert og målbevisst.” Den andre halvparten fikk vite at ”Folk som kjenner ham, sier at han er et varmt menneske, men arbeidsom, kritisk, praktisk orientert og målbevisst”.

Orienteringene var altså identiske, bortsett fra at den ene halvparten fikk ham presentert som en varm person, mens den andre halvparten fikk vite at han var en heller kald type. Den ”nye” læreren kom, og ledet en diskusjon en tjue minutters tid. Selv om alle hadde sett den samme mannen og opplevd det samme med ham, så vurderte de ham forskjellig. De oppførte seg forskjellig overfor ham, ogh de behandlet ham forskjellig – alt bestemt av det førsteinntrykket de hadde fått formidlet før de traff ham. De som hadde fått ham beskrevet som varm, syntes han var en omtenksom, uformell, sosial, populær og humoristisk. Men de som hadde fått ham presentert som kald, sa at han var selvopptatt, formell, usosial, upopulær og humørløs. [S. 60]

Propaganda avisene VG og Dagbladet som folk innrømmer er sladder og noe useriøse sluker rått vinklingen Stoltenberg får, kaster ut hendene og roper varme ord til helten vår, den ubestridte leder, ja LANDSFADEREN!

Lekkasjer, mobbing og diskreditering

Derfor er lekkasjer så gode styringsmidler at de kan bli til en styringsform, slik at det kan opprettes avgjørelsesformer parallelt med de offisielle kanalene. Lekkasjer er noe av det eldste styringsmiddel som finnes. Ved å spre rykter kan folk oppnå mye. De forteller noe ufordelaktig om folk som man ønsker vondt, og det fenger, for ingen vet kilden. Det holdes hemmelig, og ved at det gjøres fordekt, blir det tilsynelatende viktig. Dessuten – og det er det aller viktigste: Siden vi ikke vet kilden, er det nesten umulig å undersøke om det er riktig. Et velplassert rykte kan margstjele og drepe mennesker, for det er så forferdelig vanskelig å forsvare seg. [S. 61]

Særlig i det politiske liv er lekkasjer dagligdags. Men lekkasjen må være hemmeligholdt for at den skal ha noen kraft. Derfor må vi som informasjonen skal virke på ikke vite noe om det. Lekkasjen må bli tilforlatelig. Den må vøre tilsynelatende riktig. Den må virke troverdig. Det er til dette pressefolk brukes i politikken. De skal få lekkasjer til å se ut som god journalistikk. Deres varemerke er troverdighet, det er det de lever av. De lager troverdighet med sitt utseende, ved å se dannet og seriøs ut i sin fremtreden, ved å se ut som om de vet alt, ved å bruke stemmen med autoritet, ved å formulere seg slik at de demonstrerer autoritet – eventuelt ved å henvende seg indirekte til sitt publikum vie pressefolk som har autoritet. [S. 62]

Skolesystemet

Vår tillitsfullhet – og kanskje naivitet – er farlig, mest for oss selv. Da blir vi alltid lurt med det tilsynelatende, og får ikke mulighet til å se essensen og virkeligheten i det som viser seg rundt oss. Denne tillitsfullheten er et resultat av et utdanningssystem hvor tro belønnes mer enn tvil. [s. 63]

Eksempel på Hemmelig innflytelsesrik maktklubb

Under etterforskningen av en internasjonal finansskandale rundt bankieren Michele Sindona, ransaket politiet 17. mars 1981 villaen til Licio Gelli – en av Italias store bankmenn. Der fant de en liste over 962 medlemmer av en hittil ukjent frimurerlosje. Denne losjen ble kalt Propaganda Due, eller P 2. Blant medlemmene var kjente journalister, medlemmer av regjeringen, ledende politikere, jurister og offiserer. P 2 hadde som mål å endre Italias styreform. [S. 64]

Politiet

Politiets viktigste hersketeknikk overfor rettsvesenet er parallelle tjenester. De henger ut folk når de mener de har taket på skurken. Lekkasjer er en så effektiv teknikk fordi de skaper førsteinntrykk. Førsteinntrykk sitter, og former annen informasjon som kommer senere. [S. 65]

En juss-student ville undersøke vold i Bergensområdet i samråd med Haukeland Sykehus og begynte som seg hør og bør med et spørreskjema. På sykehuset fikk han flere og flere tilfeller hvor folk var skadet av politiet, og han tok det med. Etter ti tusen sider med utkast om forsjellige typer vold i Bergensområdet samlet han alt i en bok – hvor politivold fikk sin plass. Det han kunne berette om politivold stemte med andre undersøkelser, og var rimelig i forhold til erfaringer fra andre byer – blant dem Oslo. Et granskningsutvalg som Justisdepartementet nedsatte kom til samme konklusjon. Det er et problem at unge politifolk har en tendens til å slå unge forbrytere.

En motoffensiv ble satt i gang fra Norsk Politiforbund og to professorer fra Haukeland Sykehus, som ønsket å vise at dette ikke var noe problem for politiet og sørlig ikke i Bergen. Oslo-politiet fikk i oppdrag å etterforske Bergens-politiet, og kom fram til at det i Bergan bare var skjedd noe galt én gang. Da var det en fra politiet som hadde lugget en arrestant. Her hadde politiet full og hel kontroll med informasjonen, og interessen for akkurat det resultatet politiet hadde å melde var så stor at de her var mulig med pressekonferanse i stedet for lekkasjer. Resultatet av etterforskningen ble lagt fram på en pressekonferanse 25.06.87, ledet av statsadvokat Erling O. Lyngtveit, og den differensierte norske presse kunne da meddele offentligheten at voldsforskeren var frakjent all ære. Politiet var frifunnet. I Bergen slår altså ikke politiet

…På en pressekonferanse 9.10.89 sier da professor Anders Bratholm: ”Det som har skjedd i Bergen-saken ville jeg ikke trodd var mulig i en rettsstat. Dette er det mest rystende og tragiske jeg har opplevd i fredstid på rettens område i mitt snart 70-årige liv.” For det som skjedde etter pressekonferansen til statsadvokat Lyngtveit, var at politiet gikk til hevn ovenfor de unge som hadde beskyldt dem for å slå. Den ene etter den andre ble dømt til fengselsstraffer. [S. 70]

Seieren i Treholt-saken var stor. Så stor at seierherrene kunne vise noen av kortene: Det hadde lenge vært politisk overvåkning i Norge som et ledd i kampen mot kommunismen. [S. 85]

Statsråd Treholt var muligens farlig, med sin russervennlighet. Apparatet ville kanskje ikke at han skulle innta sentrale posisjoner i styringsmakten. De hemmelige tjenester hadde overvåket han lenge nok uten stort hell i å finne noe bevis. De kunne slå tre fluer i en smekk. Ved å gjøre Treholt til syndebukk kunne spesialavdelingene ha noe å vise seg frem med, i stedet for flause av unødvendig ulovelig overvåkning. Det ville også høyne russlands frykten, og øke USA vennligheten. Dette, og at de slapp å få Treholt i sentrale posisjoner.

Møbelhandleren, contra angrep mot journalistene, og innføring av spesiell regel

…Enges forsøk på å få Tore Johansen  til sjef for overvåkningspolitiet. De to tause lederne kommer ikke i noe flatterende lys i boka til Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen om møbelhandleren. Følgelig slår de to politikerne til mot pressen. Selvfølgelig gjør de det. De anmelder de to journalistene for brudd på privatlivets fred, og Stortinget får til behandling et lovforslag som er helt enestående i verden: Du skal ikke kunne bruke et lydbånd som kilde. [S.87]

 Anti-terror, den virkelige og langvarige terror

Med få og helt sporadiske unntak ble den røde terror aldri internasjonalisert. Men anti-terrorismen ble det. Det var ikke bare de tidligere kolonimakter og stormakter, de som hyppigst ble utsatt for terrorhandlinger, som gravde sin vollgaver. Terrorgruppene ble aldri noen trussel for noen nasjonalstat. Anti-terrorgruppene skulle komme til å bli det. [S. 90]

Politikk

…Jens Chr. Hauge og Arvid engen…Norsk etterkrigspolitikk må nok forklares på en måte som gir slike personer en plass. Det er kanskje fremmed å kalle denne politiske kulturen for korrupt. Men det er også korrupsjon når offentlige personer ekskluderer informasjon, skjuler vesentlige avgjørelser, med den hensikt å forfalske for all verden hva som skjer. De skal skjule sine egentlige oppdragsgivere. De har funnet legitimitet i den kalde krigen. Og har dermed normalisert hemmelighold. De har klart å gjøre det politiske systemet i Norge til det mest lukkede i Europa. [S. 95]

…I NRK stiller de på et høyere lønnstrinn enn andre. Det er normalt for politiske journalister å skjule kildene sine. De får lov til å være anonyme. [S.98]

Hva heter bakspillerne til Jan Peder Syse, Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch? Hvem er de fortrolige med? En offentlig person i slike posisjoner er som isfjell. Utilnærmelige og farlige – tyngden ligger usynlig under overflaten. [S. 102]

De politiske avgjørelsene skjer i korridorene hvor Organisasjonene menger seg med Forvaltningen. De beskytter seg ved å trette ut alle andre med språkføringen sin. De skyr klarhet. De kjenner ikke til konflikter.

Om makten

…Han har ikke annen styrke enn den ha blir gitt av andre…[S. 111]

Uten medløpere har tyrannen ingen makt. Dere lar dere frivillig slavebinde. [S. 112]

Myten om mangfold i pressen

Strid er vel ikke et mål i seg selv. Men det politiske engasjementet har en vesentlig betydning for å holde et samfunn i live, og det politiske engasjementet forsvinner mer og mer. Avisene er ikke pådrivere lenger. De genererer ikke lenger debatt. De slutter til og med som fora for debatter. De bringer sjelden kommentarer, de blir mer og mer rene informasjonsorganer. [S. 122]

Politikk er noe som skjer langt unna. Det politiske liv objektiviseres og beskrives i allmenne former, og det lesende og lyttende publikum provinsialiseres og passiviseres. ”Fjerdemokratiet” kaller Willy Martinussen sin bok fra 1973, hvor han bruker en vesenlig del av norsk samfunnsforskning til å belegge at det norske demokratiet er preget av apati, avmakt og avstand. Disse holdningene avspeiles i avisene. De produseres og leses i en politisk provins. [S. 123]

Det er ikke så lett å lese avisen når politiet snakker til deg uten at du vet det, når de store organisasjonenes generalsekretærer lurer seg inn på deg og snakker deg full om sine synspunkter og du ikke er i stand til å se dem. Du tror det er avisen som forteller om hva som skjer, at journalisten som stirrer deg inn i øynene fra det tillitsvekkende portrettet ved siden av by-line skriver dette ut fra sin innsikt og sin vurdering, og legger kortene på bordet slik at du selv skal få innsikt og selv kan vurdere. [S. 164]

Slik avslutter boken

Publikums makt ligger i mulighetene til å reise tvil. Tvil kan virke farlig fordi tvilen krever uavhengighet og frihet. Tvil er spennende, men også truende, for tvil kan gi overraskelser. Da skal du som leser, lytter og seer vite at tvil også gjør deg sterk. Gjennom tvilen bygger du opp styrken til å motstå offiserene i Den Store Enigheten, de som kan de riktige meningene og formuleringene. Du vil få styrke til å stå imot de hundre som siteres i nyhetene med all den autoritet titler og tyngde kan gi. Men de vet – og du vet – at her er det som med isfjellet; Bare en liten prosent er synlig. Under vannflaten, under offiserene, finnes det tusener av sersjanter og korporaler som sammen med generalene vil verve deg til soldat i Den Store Enigheten. Det er de skjulte oppdragsgiverne. De kan få merke at tvil smelter fjell. [S. 167]

Bilisten, den nye kriminelle samfunnsborger

Pelle er ikke så hyggelig som barnepropaganda’n vil ha oss til å tro. Pelle er på jakt etter den nye tidens kjeltringer. De som kanskje glemte å ta på setebeltet for noen hundre meters kjøring i 40 sone, har noen små mangler på bilen, eller det verste, kjøre over fartsgrensen!

Her har vi politiet i et nøtteskall. Det er tid og ressurskrevende å ta ekte kjeltringer, som ran, korrupsjon og voldtekt. Ekte kjeltringer kan kanskje spillet litt også, de vet hvordan de kan åle seg unna. Trafikanter tilstår derimot fort, så kan politiet føle at de faktisk gjør noe, å lure seg til å sove godt om kvelden.

Her i Lillehammer er det flere 40 soner. En 40 sone går igjennom en tunell ned mot Strandtorget og E6. Den er det lett å glemme seg i ettersom det ser ut som 50-60 sone. Det samme gjelder tunellen rett over. Kort sagt, det er flere unødvendige 40 soner som politiet vet å stå i. Helst på fine solskinnsdager. Der står politiaspirantene. De elsker makten de utøver, og pengene de håver inn. Dette er mennesker som ronker til regelboka. Alle har vi sett eller møtt slike aspiranter, på byen, i trafikken, på kjøpesenter etter jobb. Ja de liker å vise seg frem.

Jaja, dette har vi hørt før, alle vet jo dette?

Akkurat! Så hvorfor skal vi finne oss i det da!?

Hva er poenget med kontroller?

Jo, å ta råkjørere og øke trafikksikkerheten.

Det hadde vært greit det, om det var rettferdig! Jobber du i politiet, har en venn der, person med nettverk eller kanskje er frimurer får man vite om kontrollene på forhold. Jeg har hørt det av en nær slektning som jobbet i politiet, Roger Karsten Aase i sin bok om frimureriet, min trener som ble vinket videre siden eleven hans var politi, samt historier fra venner. Ja du som leser har sikkert dine også.

Men hei, en kan jo betale en viss sum å få meldingsvarsel om kontroller! Da er poenget borte, samtidig som det avslører hele poenget, nemlig å dra inn penger. Det er jo lett å høste penger når de preker det i omsorgens navn.

En bot for en fattig student på lån er noe annet enn bot for millionærer.

Eller hva med sivilpoliti? Den er artig, hør; de tar igjen råkjørere! Fantastisk, hva er vitsen med fartsgrensen da? De har gått kurs sier du? Det har da vel rally legenden Martin Forbanna Schanke også ka, du, nu, hæ, nå…du!

 

 "Hvilken side av fartsgrensen er du på?"

Hørt no sånn? Hva med er du snill eller slem?

Noen av oss finner seg kanskje i det etter de har blitt hjernevasket nok av vegvesenets propaganda plakater langs veien, eller saue-gjeter/fåre-dragene som holdes enten av vegvesenet eller forvirrede, rehabiliterende råkjørere. Oss andre får vel bare se ned i skamfull ydmykhet når fartsmålerne overvåker oss. Vi kan jo prøve å formidle vår sak, men det er ikke mye selvkritikk å hente i etaten som skjuler seg bak fascist symbolet.

La meg forklare det siste utsagnet med et utdrag fra dokumentet ”Maktforhold”

”Norges riksvåpen inneholder økser som symbol på ordensmakt og autoritet. De inngår begge i den norske politi- og lensmannsetatens offisielle emblem. Moussolini brukte faces som symbol i flagget for partiet sitt. Det er opprinnelsen til ordet fascisme. Med øksen symboliserer fasces makt, og autoritet over liv og død, med rett til å henrette. Vanligvis ble fasces brukt i gamle rommerriket uten øks. Under krig eller diktator herredømme, ble øksen båret. Det betydde at diktatoren hadde full makt.[91]

Utenriksdepartementets heraldiske konsulent, førstearkivar Hallvard Trætteberg i Riksarkivet stilte seg negativ til forslaget som viste ”et rundt sølvskilt med ordet ”Rikspolitiet” under et kronet norsk riksvåpen i farger mellom to opprette, gylne fascesemblemer med utsvingt øksblad.” Utenriksdepartementet hadde allerede bestemt i 1939 at departementet skulle godkjenne all bruk av riksvåpenet. Trætteberg peker på at symbolet ble merket for fascistpartiet og fasciststaten i Italia. Derfor frarår han å beholde fasces på politiets uniform. Ut fra et heraldisk synspunkt var det uheldig å sette sammen så mange ulike symboler som krone, riksvåpen og fasces. Dessuten var fasces opprinnelig et kosmisk religiøst tegn selv om det etter hvert hadde fått betydning som symbol på dommer og politimyndighet. Til slutt viser han igjen til at ”fasces i det siste har vært et særlig stats- og politimerke i Italia” og at fasces ikke er et korrekt tegn for politiet. Trætteberg prøvde helt frem til 1973 å forandre riksvåpnet. Rikspolitisjefen ønsket etter 1945 å beholde lueskiltet[92]”

Så noen eksempler på vår onkel P

58-åringen ble stoppet av en politimann som ba ham om å sperre av trafikken i det ene kjørefeltet på grunn av ulykken. Vedkommende ba ham kjøre forsiktig hjem, noe Morset lovte å gjøre. Men så ble han stoppet av en ny politpatrulje.
En politibetjent påpekte at han ikke fikk lov til å kjøre uten frontrute, og med det samme Morset skulle ta av håndbrekket, så begynte bilen å rulle.

- Da ble døren revet opp, og han tok tak i kjeledressen min og sa at jeg skulle ut av bilen. Jeg reagerer på behandlingen, jeg har aldri gjort noe kriminelt i mitt liv, sier Morset, som hevder han hadde god sikt og kjørte forsvarlig. 

Som skogsbruker og bonde er han avhengig av førerkortet.
Terje Øfsti, vaktleder ved Krimvakta, forteller at han har fått situasjonen forklart av tjenestemannen. 

- Bilen satte seg i bevegelse på et ulykkessted, og hans umiddelbare reaksjon er en naturlig del av tjenesten. Det kan godt hende han oppfattet situasjonen annerledes enn sjåføren.

- Saken vil bli avgjort med en bot. Vi har også tatt beslag i mannens førerkort. Kjøringen vil medføre en ikke ubetydelig inndragningstid. Tatt i betrakning vind, vær og føreforhold, så var dette særdeles hasardiøst og sier litt om sjåførens vurderingsevne, sier politiinspektør Alf Rune Nilsen ved Sør-Trøndelag politidistrikt.
Han mener at kjøringen var så farlig at den bryter med veitrafikklovens hovedbestemmelser om at enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom. Bilens beskaffenhet innebærer i tillegg et brudd på kjøretøyforskriften, opplyser politiinspektøren.

Saken kan leses her; http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article1609099.ece og her http://www.adressa.no/nyheter/sortrondelag/article1611722.ece

Tirsdag ble saken avgjort. Bonden får igjen førerkortet.
- Morset er ilagt et forelegg på 7000 kroner, men saken medfører ikke tap av kjøreretten. Han fikk tilbake førerkortet i går, sier politinspektør Alf Rune Nilsen ved Sør-Trøndelag politidistrikt til adressa.no.

Det var godt å se at mange engasjerte seg i saken, flere hundre innlegg og tusenvis stemte.

Jeg burde kunne sagt 1-0 til folket her, men han måtte fortsatt betale bot, tiden uten førerkort anslår han at han har tapt rundt 30 000 kroner ettersom han ikke kunne arbeide.Ingen unnskyldning. Maktmennesker mener det er tegn på svakhet å innrømme at noe er gjort galt fra deres side.

 Her passer det å gi et eksempel på eksemplet:

 

  

Bilisten er kanskje den nye kriminelle, men storebror glemmer ikke av de andre!

En juss-student ville undersøke vold i Bergensområdet i samråd med Haukeland Sykehus og begynte som seg hør og bør med et spørreskjema. På sykehuset fikk han flere og flere tilfeller hvor folk var skadet av politiet, og han tok det med. Etter ti tusen sider med utkast om forsjellige typer vold i Bergensområdet samlet han alt i en bok – hvor politivold fikk sin plass. Det han kunne berette om politivold stemte med andre undersøkelser, og var rimelig i forhold til erfaringer fra andre byer – blant dem Oslo. Et granskningsutvalg som Justisdepartementet nedsatte kom til samme konklusjon. Det er et problem at unge politifolk har en tendens til å slå unge forbrytere.

En motoffensiv ble satt i gang fra Norsk Politiforbund og to professorer fra Haukeland Sykehus, som ønsket å vise at dette ikke var noe problem for politiet og sørlig ikke i Bergen. Oslo-politiet fikk i oppdrag å etterforske Bergens-politiet, og kom fram til at det i Bergan bare var skjedd noe galt én gang. Da var det en fra politiet som hadde lugget en arrestant. Her hadde politiet full og hel kontroll med informasjonen, og interessen for akkurat det resultatet politiet hadde å melde var så stor at de her var mulig med pressekonferanse i stedet for lekkasjer. Resultatet av etterforskningen ble lagt fram på en pressekonferanse 25.06.87, ledet av statsadvokat Erling O. Lyngtveit, og den differensierte norske presse kunne da meddele offentligheten at voldsforskeren var frakjent all ære. Politiet var frifunnet. I Bergen slår altså ikke politiet

…På en pressekonferanse 9.10.89 sier da professor Anders Bratholm: ”Det som har skjedd i Bergen-saken ville jeg ikke trodd var mulig i en rettsstat. Dette er det mest rystende og tragiske jeg har opplevd i fredstid på rettens område i mitt snart 70-årige liv.” For det som skjedde etter pressekonferansen til statsadvokat Lyngtveit, var at politiet gikk til hevn ovenfor de unge som hadde beskyldt dem for å slå. Den ene etter den andre ble dømt til fengselsstraffer. [30-åring skutt i hodet, pressens frivillige slaveri – Per Olav Reinton s. 70]

 

Et siste eksempel på vår politistat er aksjonen, og hvordan politiet gikk frem mot fire medlemmer av hackegruppen Anonymus. Anonymus er anonyme enkeltindivider som oftest hacker for ytringsfriheten vår, og aksjonerer for den på offentlige korporative internett sider. Blandt annet aksjonerte de imot datalagringsdirektivet. De det er snakk om her er gutter på 17 og 18 år. Noria er noen norske hackere innenfor Anonymous.

”Noria ble verdenskjent da de etter terrorangrepene 22. juli hacket twitter-og e-post-kontoene til terrorsiktede Anders Behring Breivik… …Flere av de svært unge hackerne ble avhørt av politiet, uten at det var advokater til stede under avhørene… …Det kommer ti politifolk og stormer inn i et privat hus grytidlig på morgenen, for å pågripe så unge mennesker. Det er et overmaktsforhold som ikke ligner noe, sier Aasen og legger til: - I tillegg ble min klient satt på glattcelle i flere timer, før han ble hentet ut og avhørt, uten verken advokat eller verge tilstede.” [Dagbladet lørdag 17. Desember 2011]

Dette ligner noe Arne Treholt sitt scenario. Skal vi ikke lære av historien? Fortsetter dette videre kan det hende deg eller barna dine i fremtiden. 

Vær så snill, søk opp litt informasjon rundt Anonymus og se med egne øyne hva du finner. De er politisk aktive, noe som er farlig i lukkede samfunn og dager som disse.

Eksempel
Vi ønsker å skape oppmerksomhet rundt bruken av fødselsnummer som en såkalt «sikker» identifiseringsmetode, og skape en debatt rundt temaet, skriver den fryktede hackergruppa i en uttalelse som Dagbladet har lest.

Anonymous vil at «det norske folk skal få opp øynene og kreve av politikerne at vi skal gå over til et system omtrent likt det som brukes i Tyskland. Der tildeles innbyggerne numre som kun kan brukes til ett formål, og ikke som gyldig identifikasjon ved kjøp av varer eller tjenester.»

Nå har hackergruppa - ved hjelp av enkle metoder - skaffet og publisert fødsels- og personnummer til Jens Stoltenberg,Jonas Gahr Støre

Om publiseringen av denne listen skaper problemer for enkeltpersoner beklager vi det på det sterkeste, men vi anser ikke oss selv som ansvarlige, fordi et fødselsnummer nær sagt er offentlig tilgjengelig, og ikke sensitiv informasjon. 

Ajaj, en føkker ikke med jensegutt =D 

Avslutningsvis

Det er selvfølgelig også de som gjør en god jobb, og er imot maktmisbruket jeg har nevnt ovenfor. Lær av historien, overtramp skjer i Norge også. Ta tak i dem når de går for langt å misbruker sin autoritet. Enten ved å kommentere slik det ble gjort i adressa.no, sende mail til politidistriktet der saken gjelder, eller snakk med venner og bekjente, påvirk/informer noen med innflytelseskraft i nærmiljøet.

Her skulle jeg hatt et videoklipp fra youtube med Remi Gaillard. Remi kledde seg ut som et kosedyr, hadde en hov, og fanget en politimann over hodet med nettet. Det ble gjort rolig, å på tøys. Politimannen la han brutalt i bakken med hjelp av betjent nr 2 som kom springende til unnsetning, kneblet de armene bak ryggen på Remi. Den er fjernet fra youtube "George Orwell - 1984" stil, så da er det bare denne teksten og min ærlighet som gjenstår.

Mayday! May day

Som en ser tar jeg for meg forskjellige temaer i bloggen. Selv om man er sterkt uenig i et utsagn, skal man ikke svarteliste alle de andre.

Dette innlegget blir mer filosofisk, og forhåpentligvis til ettertanke.

VS

 

Jeg bor i Lillehammer nå, og har tidligere bodd i Trondheim i flere år. I Trondheim fester og møtes russen på Marinen. Marinen ligger rett nedenfor Nidarosdomen som er en nesten tusen år gammel kirke, selvfølgelig utstyrt med kirkegård. Russer ruser seg altså møkkings, og har sex i, eller ved kirkegården. Ja, en nær kamerat hadde det da han var russ, så da regner jeg med at noen flere har det også.

Her i Lillehammer samles russ fra hele Norge den 1. mai. Tilstandene er ikke mindre ville her etter hva jeg har blitt fortalt.

Så hva er egentlig russ?

La oss ta en titt i wikipedia:

Russemarkeringene har røtter tilbake til 1700-tallet. Da fantes det ikke universitet i Norge, og nordmenn måtte studere i ved Københavns Universitet (Universitas Hafniensis) i Danmark.
For å få tilgang til universitetsstudiene, måtte studentene bestå en examen artium. Når eksamenen var over, fikk de et horn festet i pannen og ble gjort narr av av eldre studenter. Siden, når resultatene var klare, var studentene med på en seremoni kalt examen depositionis på latin, hvor de ble stilt foran eksaminatoren. Hvis de hadde klart prøven, ble hornet fjernet som et tegn på visdom og at villdyret i dem var borte. Etter dette kunne studentene med rette kalle seg studenter. Ordet russ skal være en forkortelse for det latinske navnet på denne handlingen, cornua depositurus, som betyr «å legge av seg hornene».

Når eksamen var over fikk de altså russeluen. Noe forskjellig i dag altså, der man nærmest blir oppfordret til å drikke seg møkke drita, så får man mindre søvn, mindre konsentrasjon, og mindre sjanse til å stå på eksamen. 

Det virker som noen har misforstått ritualet til det motsatte. Altså at man tror man skal feste fra seg. Det høres mer ut som å sette på seg horn i stedet for å ta de av.

Beltane Fire Festival

1.mai 

Har vært betraktet av mange kulturer som en viktig helligdag. Som regel for feiring av sommerhalvåret og fruktbarhet.

Man vet det er en veldig artig dato når Illuminati blir grunnlagt, satan planeten Pluto navngitt, Disney åpner studio, å grunnleggeren av terror Osama skal ha blitt drept, samme mannen som slo inn 9/11 i alles sinn. Spennende med numerologi her.

Satan planeten Pluto, den var vel litt drøy sier du? Greit, ja de fleste tenker jo på hunden Pluto fra mikke mus. Se litt på hvordan folk ser på havfruer før og etter Disney kom med Den Lille Havfruen.

Når vi roper hurra, hvor kommer det fra? 

Det er det noe delte meninger på, men jeg kom frem til var.

 «hurra» var brukt som kamprop i det militære, i svensk først på 1800-tallet, og som kamprop(hoo-rah) var det trolig lånt inn fra russisk, opprinnelig kan det ha stammet fra persisk,andre språk i Midtøsten eller Mongolia.

Mongolerne brukte det som de kristne bruker ”amen”. I slutten av bønnen holdt Mongolerne begge hendene ut med undersiden opp og snudde de i klokkeretning mens de sa "hurray, hurray, hurray."

Høsting av Honning

 

Så vil jeg tenke litt fritt, og kanskje begynne som smått å filosofere

Jeg leste Regnbuereisen, skrevet av Bennedicte Thiis. Mye var spennende lesning selv om jeg var uenig i en del. En kan kanskje høre av tittelen på boka at det var ganske kraftig new-age inspirert. Uansett Benedicte flyttet med sin mann til Tangen ved Mjøsa, der bodde de i Hovshagan hvor de ”jobber med 'forbindelsen mellom himmel og jord”. Hovet er stedet for gudsdyrkelse i norrøn tid.

Så jeg tipper kanskje at Lillehammer(som Trondheim og kanskje Tromsø?) ligger på en lay-line/energi-linje.

Da OL ble feiret her i 1994 leide de ut kirken ved Skårsetlia Bo og Servicesenter. I kirken ble det holdt disco av alle steder, og folk skal ha dopet seg på hardere droger en alkohol. Ifølge Rik Clay ble det holdt rave fest(på stadion) før de bydge OL stadion i London for OL 2012.

Så, en faktisk hendelse jeg slenger med

Torsdag 9. februar 2012.

Jeg følte meg trøtt ca mellom kl 1 og 5. Det ble verre da vi dro ut for å handle mat. Det var vanskelig å konsentrere seg, og holde oversikt i trafikken. Det føltes som bevissthetsnivået i hjernen var satt ned flere hakk. Da vi kjørte hjem så vi noe som kunne ligne på lyn av lysfenomen ca kl 18:30. Det var i en kompakt himmel/tåke over lillehammer by og oppover mot håkonshallen.

Dette skrev jeg samme dagen. Jeg holdt på å kræsje bilen to ganger på 1 minutt. Jeg snakket med ei fra jobben som sa hun hadde følt det samme. Hun og mannen hadde følt seg veldig slappe og rare. Det kan ha vært ekstremt lavtrykk.

En annen lik hendelse med Lillehammer var da jeg og kjæresten kjørte hjemover fra Trondheim en natt. Da vi kom til Lillehammer var det lyst som dagen. Det var samme type kompakte tåkelag. Vi kunne ikke forstå hvordan det kunne være så lyst her midt på natten kontra resten av E6 strekningen vi hadde kjørt, men tenkte det kanskje kunne være flombelysningnen ved en fotballbane/midtbys som reflekterte lyset i tåken på et hvis. Det er tynt, og i mangel på en bedre forklaring.

Vi kan jo bli påvirket av naturen på andre måter, for eksempel av fullmåne. Jeg kjenner flere som blir depressive, enkelte dyr blir mer ivrige på parring, og ifølge Henry Charriere i boken Papilon, ble sinnsyke ekstra gærne.

Så hvorfor er 1. Mai så galt å årlig feste på?

Det er en hedensk og okkult helligdag. No spesiell stjerne formasjon er det også. De er jo ivrige på det disse okkulte folkene.

I gresk mytologi er det honning og ambrosia som gjør gudene udødelige. Staten I staten, jeg mener frimureriet, bruker bikuben som symbol for seg selv og et samfunn.

The beehive is found in Masonry as a reminder that in diligence and labor for a common

good true happiness and prosperity are found. The bee is a symbol of wisdom, for as

this tiny insect collects pollen from the flowers, so men may extract wisdom from the experiences of daily life.

Hahaha! Der må jeg åpne lattermuskelen for Manly P Hall(en frimurer). Bie som symbol på visdom? Jeg mener det er ganske åpenlyst at de er slaver.

At one time the bee was the emblem of the French kings. The rulers of France wore robes embroidered with bees, and the canopies of their thrones were decorated with gigantic figures of these insects.

Ja man kan jo ikke være hærsker, uten noen slaver å herske over.

Manly P Hall sier videre at symbolet Flour-de-Lis muligens bare er en veldig forenklet verson på en bie og ikke en blomst.

Konklusjon

Er vi bier for de greske gudene, som høster honing, kanskje iform av fruktbarhet, sex, følelser, ritualer, ofring? Eller er det den forbudte kunnskapen som Idun’s epler symboliserer i norrøn mytologi? Altså at gudene er hyper-avanserte-sjelløse vesner? Eller en new-age vinkling, at villedede sataniske lakeier skaper kaos/tragedier altså en misbalanse i yin & yang som gjør at vi jobber mot en likevekt, altså skaper mer av den gode energien for å balansere det tilbake, etter hvert som noen suger den gode energien ut?

Når det gjelder russen kan de legge feiringen til etter eksamen, sunn fornuft i det rådet vel? Hvis man er en smule overtroisk, kan det jo være greit å droppe sex med en fremmed ved en kirkegård.

“ Thou art a fool, thou busy, busy bee
Thus for another to toil;
Thy master waits till thy work is done,
Till the latest flowers of the ivy are gone,
And then he will seize the spoil.
He, will murder thee, thou poor little bee.”