Jeg vil minnes; Pressens Frivillige Slaveri

Per Olav Reinton's bok; 30-Åring Skutt i Hodet, 

Pressens Frivillige Slaveri

Grunnen til at jeg sier jeg vil minnes er at det ikke er mulig å få kjøpt boken lenger. Ihvertfall ikke hva jeg kan se når jeg ringer til bokhandel eller leter på nettet. "De er utsolgt og kommer ikke tilbake på trykk" det er jo samfunnskritiske bøker, så klart noen vil ha dem ut av omløp. Jeg har hørt at de holder seg i trykk en 3 års tid, så stopper det. De fleste av eldre garde har fått med seg "edderkoppen", flere av disse bøkene har blitt solgt i betydelige nummere, så jeg synes det er rart at de ikke fortsatt er i trykk. Nå blir de altså borte. Her er mitt bidrag i å huske dem litt lenger.

Bøker jeg vil ta for meg i "Jeg vil minnes" serien min er;

Edderkoppen - historien om en møbelhandler                                       av Viggo Johansen & Pål T. Jorgensen

Forsinket oppgjør - arbederbevegelsen og den politiske overvåkning     av Bengt Calmeyer

Sataniske portretter - (Her er kremen av norsk offentlighet...38 intervjuet kritisk  av Niels Chr. Geelmuyden

De var Furre Vâr - Maktstpill og spionmistanke - et hemmelig nettverk i selvforsver    avn Hans Henrik Ramm og Johan M. Setsaas

Statsministre, valgprosessen og journalistikk

Gro Harlem Brundtland ble statsminister hjemme hos Trygve Bratteli om ettermiddagen 1. februar 1981 i en engere krets på 7 mennesker, hvor de fleste på forhold regnet med at de skulle bli enige om Rolf Hansen som ny statsminister. Også her presser kulda fra den kalde krigen seg inn, men på en måte som en må være var for å se. Etter folkeavstemningen om EF i 1972 begynte Reiulf Steen som brobygger overfor venstresiden, å møtte mye sympati fra de radikale og unge i partiet. De gamle, som hadde kjørt frem Reiulf Steen fordi han var så lovende, fikk kalde føtter. De som målbar arven fra Halvard Lange og Haakon Lie følte at han vinglet, de ble utrygge på han. De fant Nordli i stedet. Men Nordli ble også trett, som statsministere før han. Og da ble Gro Harlem Brundtland kjørt fram som alternativ. De satset på henne. Rolf Hansen ønsket ikke å bli en slags overgang. Det var det han gav uttrykk for. Men som forsvarsminister og politiker hørte han til de ordknappe. Han trivdes ikke i offentligheten han heller. Han ville heller være vaktmester. Så da de 7 satt hjemme hos Trygve Bratteli den vinter ettermiddagen i 1981, sa Rolf Hansen at han aldri hadde ønsket å bli statsminister. Han mente Gro Harlem Brundtland burde bli det, fordi hun ikke kunne forbigås som partiets nestleder. Dermed var det bare en kandidat. Det var hva noen ville kalle en tvangssituasjon. Også den var skapt av menneskehender særlig av redaktør Arvid Jacobsen i A-pressens oslokontor, da han sendte ut melding den 29.01.81 om at statsminister Norli var syk å ville gå av. Statsministeren ville ikke gå av – men da ble han nødt. Å hjemme hos Trygve Bratteli måtte de bestemme etterfølgeren.  ”Bare vanlig journalistikk,” skriver Arvid Jacobsen i Arbeiderbladet 28.11.89, da Reiulf Steen minner han på det som skjedde. [s. 40]

Når det gjelder regjeringsskifter i Norge, har de tilsynelatende skjedd fordi statsministeren ikke orket mer(1951), var trett(1955), fordi noen av oss hadde snakket sammen(1976), eller fordi en annen ikke ville(1981), det er normalt å skifte regjeringssjefer, men det er også normalt at offentligheten får vite hva som skjer. [S. 41]

Valgsirkuset, uvesentlig fokus og villeding

Men det mest karakteristiske ved politisk journalistikk i valgtider er den store mengden av uvesentlige detaljer. I fjernsynsutspørringen i Svensk fjernsyn gjaldt 40% av spørsmålene skatter og avgifter. De store stridsspørsmålet finnes ikke i valgdekningen – bare i den grad ekstremistiske partier er med. Ut fra valgdekningen er det rimelig å si at de store stridsspørsmålene tildekkes godt av tusen sideordnede detaljer. En leser, lytter og seer får det vanskelig hvis han eller hun ønsker å vite hva valget gjelder. Men oppmerksomheten er der. Det samme kan ikke sies om lederskiftene i regjeringen, hvor fraværet av oppmerksomhet er påfallende. Her gjelder det først og fremst å beholde ledelsens tilsynelatende enighet for å beholde autoritet – bli slagkraftig, som det heter i arbeiderbevegelsen. Politikk har egentlig ikke vært emne for journalistikk her i landet. Pressen har systematisk villedet folk for å skjule stridsspørsmålene. I den kalde krigen har trusselen fra øst blitt fortegnet i pressen. For i debatten i plassering av atomvåpen på Norsk jord, har Sovjetunionen konvensjonelle styrker vært det heteste temaet. I pressen er disse styrkene blitt svære. Slik blir den sikkehetspolitiske debatten tildekket. Det er oppsiktsvekkende hvor enige norske aviser, radio og fjernsyn er. [s. 42]

Politisk redaktør og sensur

Jeg opplevde det første gang 19 år gammel, da jeg i 1961 jobbet i Drammens Tidene og Buskeruds Blad. Det var 10 år etter Einar Gerhardsens avgang. Han var blitt statsminister igjen, og virket på det tidspunktet udødelig. Jeg hadde vært i avisa et par år. Alt jeg skrev kom på. Jeg skrev mye. Gikk rundt i byen både morgen og kveld, skrev om torg, turister, sommertreff og mye annet tull, og tok bilder. En kveld gikk jeg innom et sted hvor det ble dannet et politisk parti. På skolen hadde jeg måttet pugge årstall for dannelsen av politiske partier. Nå skjedde en slik dannelse rett forran øynene mine og jeg rapporterte selv en historisk begivenhet. Tilbake i redaksjonen sendte nyhetsredaktøren meg til politisk redaktør. Det hadde jeg aldri opplevd før. Men politisk redaktør tok stoffet, og jeg gikk min vei. Jeg så aldri noe om dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i Drammens Tidene og Buskeruds Blad. Jeg fikk en leksjon i politisk journalistikk. Ti år etter at jeg i radioens nyhetssending hadde hørt stemmen fra Volda fortelle at Gerhardsen var trett og ville gå av som statsminister, fikk jeg selv et øyeblikk se makten andre ansikt; tausheten.[s.43]

USA vennlig Arbeiderparti ført folk bak lyset – Schei rapport og pressens stillhet

En av de store dragkampene mellom Arbeiderpartiet og dets sosialistiske opposisjon foregikk sommeren 1977. Dragkampen handlet om det store stridstemaet i norsk politikk, utløst av major Anders Hellebust, som i sin magistergradsavhandling viste at vi ble dratt inn i USAs forsvarsstrategi, men at det ble holdt skjult for offentligheten. Den sommeren hemmeligstemplet forsvarsdepartementet en del av en komitêrapport, avgitt av den såkaldte Schei – komiteen i forbindelse med påstanden om at embetsmenn i forsvarsdepartementet og forsvarsstaben hadde ført storting og regjering bak lyset. Det var den såkalte Loran C-saken. Hva skulle forsvaret bruke radionavigasjonsstasjoner av typen Loran C og Omega til? Hvis det var riktig at Loran C ble brukt i USAs atomstrategi som hjelpemiddel for polaris-ubåter med atomrakketer, ville bruken av stasjonene på norsk jord være i strid med de retningslinjene for norsk forsvarspolitikk som Gerhardsen så bolt hadde forkynt på NATO-toppmøtet i 1957. Saken ble behandlet i lukket møte i stortinget. Der var det lekkasje. Lekkasjene fortalte at de hemmeligstemplede delene av Schei-kommiteens rapport ikke frikjente forsvarsdepartementet så klart som den offentlige delen gjorde. [s. 45]

Norsk presse på noen få unntakelser nær nektet å behandle de hemmelige delene. Ingen hindret dem. Det ville ikke få noen strafferettslige eller økonomiske konsekvenser for dem. Likevel tidde nesten hele den norske differensierte presse om det alle kunne få kjøpt i bokhandelen. For dem eksisterte ikke Schei-rapportens hemmelige deler.  [s. 46]

Ensidig, korrupt, lett påvirkelig norsk presse

Ingen land jeg kjenner her en så lite differensiert presse som Norge når det gjelder innholdet i den politiske reportasjen. Den som har kunnet lese ironien mellom linjene, ville ha funnet mer differensiert presse i Sovjetunionen i mange år, - for ikke å snakke om indisk, kenyansk, sør-afrikansk og brasiliansk presse, som jeg har hatt anledning til å følge i lengre tid. Men norsk presse er den eneste som har fått ærestittelen ”differensiert” og fått opprettet en økonomisk avtale med staten slik vi kjenner den fra pressestøtten. Pressestøtten viser hvordan norsk politisk kultur fungerer i den helt spesielle institusjonelle sammensetningen som er bygd opp etter 1945. Den ble oppfunnet av disponenten i Arbeiderbladet og redaktør for A-pressens oslo-kontor, og har hatt en styreformann i en av A-pressen sterkeste aviskjeder som saksordfører i Stortinget. Det er a pressen i de tre største byene som har fått det vesentligste av midlene. Her er habilitetsproblemet så innlysende problematisk at andre regimer ville ha behandlet det som en korrupsjonssak. Men den norske offentligheten har i et kvart århundre godtatt de offentlige overføringene under forutsetningen at dette var støtte til den differensierte dagspresse og at det var støtte til lokalaviser, og har måttet godta at angrep mot pressestøtten blir møtt som angrep mot trykkerfriheten. Pompøst og undertrykkende – men effektivt. [S. 52-53]

…Fordi vi ikke regner med at vi har habilitetsproblemer i landet. Riktignok har vi en forvaltningslov med habilitetsregler. Men de reglene gjelder tjenestemenn og ikke politikere. Så de som er personlig involvert i avisdrift, kan stå frem som partitalsmenn for pressestøtte, på samme måte som store skogeiere kan være partitalsmenn for organiseringen av papirindustri. De kan dekke seg under de store ordene: Ytringsfrihet, velferdsstat, og interessene blir borte bak de store ordene. [S. 53]

Maktapparetets handlingsmetoder

Historien om den politiske avlyttingen i Norge viser at enkelte ledende politikere i Arbeiderpartiet behandlet norske interesser som om vi var en provins i Alaska –USAs siste delstat. Dette er konsekvensene av å være provinsiell: I sentrum finner du lederskapet, der formes tenkemåten og der leves det. Sentrum blir en myte, en ideologi, som provinsens ledere forsøker å gjenta blant sine folk i sitt land. Sentrum begår ikke overgrep. Om provinsens regjering og valgte ledere blir avlyttet og kontrollert, er det helt i sin orden. Slik gjør man jo i alle slags gode selskap. Når det blir kjent at det brukes finurlige metoder for å kontrollere provinsens ledere, er det en typisk ikke-sak for provinsens differensierte presse, om de ikke får sving på dementimaskinen før nyhetene har spredt seg. I provinsen setter de frivillige slavers hær seg i bevegelse og tildegger, og tildekker, og tildekker…[S. 55]

Det er politiet som har ansvaret for overvåkningen av politikere, akademikere og pressefolk. E-staben gikk utenfor sine instrukser. Det har de ikke gjort uten politisk klarering. Og den kom fra de kalde krigere i Arbeiderpartiet. [S. 55]

Hensikten med den interne overvåkningen av personer er å hindre uønskede personer fra å komme i mektige posisjoner. Siden to hemmelige instanser har arbeidet med det samme, i strid med hverandre, er utvelgelsen av personer til mektige stillinger i det norske samfunnet av og til blitt dragkamp mellom politi og militære. Det gjelder posisjoner i NRK og vesentlige deler av norsk presse, så vel som posisjoner i sentraladministrasjonen og norsk næringsliv. For å forstå hvorfor enkeltpersoner sitter i betydelige stillinger i Norge, er det nødvendig å kjenne spillet mellom politiet og militære i detalj. [S. 56]

Lekkasje og makt

Politikere skaper disiplin gjennom lekkasjer. En rekke politiske journalister og redaktører jeg har diskutert dette med, har følt det som en gunst å ta imot lekkasjer. De føler seg beæret. Ikke rart en møbelhandler på Jessheim med gode politiske kontakter fikk være med å styre norsk politisk journalistikk i tjue år. Ikke alle politikere er like gode til å lekke. Per Borten var det ikke. Han snakket åpent med alle, og fikk vanskeligheter flere ganger når karakteristikken av kollegaer kom på trykk, for eksempel i Fædrelandsvennen. Til slutt fikk motstanderne brukt lekkasjer mot ham, og både han og regjeringen ble tvunget til å gå av 2. mars 1971. Det er stor forskjell på Per Borten og Arbeiderpartiets ledere. Per Bortens stil er det ikke noen som har våget å kopiere. Derfor er det de styrte lekkasjer som er blitt dominerende, og Per Borten er blitt unntaket. Det er karakteristisk at en mann som Per Borten reagerte på det apparatet av hemmelige tjenester som Arbeiderpartiet hadde bygd opp, og etterretningstjenestens forbindelser til næringslivet. Berømt er historien om da han kastet to militærsoldater fra USAs ambassade på dør da de skulle sjekke statsminister kontoret hans.

Lekkasjer brukes jevnt og systematisk i saker som har politisk betydning, og i en del saker som også har liten offentlig interesse, men betyr mye for en interessegruppe, for eksempel politiet. Politiet lekker fra politiavhørene til pressen. Det var tydelig i saken mot Arne Treholt, hvor politiavhøret lekket ut til Bergens Tidende, Aftenposten, Adresseavisen og Dagsrevyen, for å bygge opp spionanklagen i offentligheten. Det er karakteristisk – men relativt betydningsløst for Treholt-sakens utfall – at uttalelsene fra rettens sakkyndige var kjent for Bergens Tidendes lesere før retten fikk dem. Uttalelsene ble overlatt retten 5. januar 1985. Samme dag kunne Bergens Tidendes abonnenter lese konklusjonene til frokosten – før rettslokalene åpnet i Oslo. Det kan gå lang tid før det går an å se forskjell på lekkasjer og god journalistikk. Derfor er lekkasjer så forføreriske, og så fristende. Det er lett for en journalist å ta imot en lekkasje;: Nå er hun først ute med saken. Saken er eksklusiv for hennes avis. [s 59]

Her er en til dere som tenker så varmt på Stoltenberg som vår ”landsfader”

Psykologen H. H. Kelly fikk en plass blant klassikerne da han gjennomførte følgende lille eksperiment ved Massachussetts Institute of Technology: Han fortalte studentene at læreren deres var bortreist og at de kom til å få en vikar som de gjerne ville prøve ut. Han fortalte at de var interessert i å få vite noe om hvordan lærerne fungerte i forskjellige klasser. Til studentenes informasjon fortalte han om den nye læreren de skulle møte. Men alle i klassen fikk ikke den samme informasjonen. Til den ene halvparten formidlet han inntrykket gjennom følgende setning: ”Folk som kjenner ham, sier han er en kald type, men arbeidsom, kritisk, praktisk orientert og målbevisst.” Den andre halvparten fikk vite at ”Folk som kjenner ham, sier at han er et varmt menneske, men arbeidsom, kritisk, praktisk orientert og målbevisst”.

Orienteringene var altså identiske, bortsett fra at den ene halvparten fikk ham presentert som en varm person, mens den andre halvparten fikk vite at han var en heller kald type. Den ”nye” læreren kom, og ledet en diskusjon en tjue minutters tid. Selv om alle hadde sett den samme mannen og opplevd det samme med ham, så vurderte de ham forskjellig. De oppførte seg forskjellig overfor ham, ogh de behandlet ham forskjellig – alt bestemt av det førsteinntrykket de hadde fått formidlet før de traff ham. De som hadde fått ham beskrevet som varm, syntes han var en omtenksom, uformell, sosial, populær og humoristisk. Men de som hadde fått ham presentert som kald, sa at han var selvopptatt, formell, usosial, upopulær og humørløs. [S. 60]

Propaganda avisene VG og Dagbladet som folk innrømmer er sladder og noe useriøse sluker rått vinklingen Stoltenberg får, kaster ut hendene og roper varme ord til helten vår, den ubestridte leder, ja LANDSFADEREN!

Lekkasjer, mobbing og diskreditering

Derfor er lekkasjer så gode styringsmidler at de kan bli til en styringsform, slik at det kan opprettes avgjørelsesformer parallelt med de offisielle kanalene. Lekkasjer er noe av det eldste styringsmiddel som finnes. Ved å spre rykter kan folk oppnå mye. De forteller noe ufordelaktig om folk som man ønsker vondt, og det fenger, for ingen vet kilden. Det holdes hemmelig, og ved at det gjøres fordekt, blir det tilsynelatende viktig. Dessuten – og det er det aller viktigste: Siden vi ikke vet kilden, er det nesten umulig å undersøke om det er riktig. Et velplassert rykte kan margstjele og drepe mennesker, for det er så forferdelig vanskelig å forsvare seg. [S. 61]

Særlig i det politiske liv er lekkasjer dagligdags. Men lekkasjen må være hemmeligholdt for at den skal ha noen kraft. Derfor må vi som informasjonen skal virke på ikke vite noe om det. Lekkasjen må bli tilforlatelig. Den må vøre tilsynelatende riktig. Den må virke troverdig. Det er til dette pressefolk brukes i politikken. De skal få lekkasjer til å se ut som god journalistikk. Deres varemerke er troverdighet, det er det de lever av. De lager troverdighet med sitt utseende, ved å se dannet og seriøs ut i sin fremtreden, ved å se ut som om de vet alt, ved å bruke stemmen med autoritet, ved å formulere seg slik at de demonstrerer autoritet – eventuelt ved å henvende seg indirekte til sitt publikum vie pressefolk som har autoritet. [S. 62]

Skolesystemet

Vår tillitsfullhet – og kanskje naivitet – er farlig, mest for oss selv. Da blir vi alltid lurt med det tilsynelatende, og får ikke mulighet til å se essensen og virkeligheten i det som viser seg rundt oss. Denne tillitsfullheten er et resultat av et utdanningssystem hvor tro belønnes mer enn tvil. [s. 63]

Eksempel på Hemmelig innflytelsesrik maktklubb

Under etterforskningen av en internasjonal finansskandale rundt bankieren Michele Sindona, ransaket politiet 17. mars 1981 villaen til Licio Gelli – en av Italias store bankmenn. Der fant de en liste over 962 medlemmer av en hittil ukjent frimurerlosje. Denne losjen ble kalt Propaganda Due, eller P 2. Blant medlemmene var kjente journalister, medlemmer av regjeringen, ledende politikere, jurister og offiserer. P 2 hadde som mål å endre Italias styreform. [S. 64]

Politiet

Politiets viktigste hersketeknikk overfor rettsvesenet er parallelle tjenester. De henger ut folk når de mener de har taket på skurken. Lekkasjer er en så effektiv teknikk fordi de skaper førsteinntrykk. Førsteinntrykk sitter, og former annen informasjon som kommer senere. [S. 65]

En juss-student ville undersøke vold i Bergensområdet i samråd med Haukeland Sykehus og begynte som seg hør og bør med et spørreskjema. På sykehuset fikk han flere og flere tilfeller hvor folk var skadet av politiet, og han tok det med. Etter ti tusen sider med utkast om forsjellige typer vold i Bergensområdet samlet han alt i en bok – hvor politivold fikk sin plass. Det han kunne berette om politivold stemte med andre undersøkelser, og var rimelig i forhold til erfaringer fra andre byer – blant dem Oslo. Et granskningsutvalg som Justisdepartementet nedsatte kom til samme konklusjon. Det er et problem at unge politifolk har en tendens til å slå unge forbrytere.

En motoffensiv ble satt i gang fra Norsk Politiforbund og to professorer fra Haukeland Sykehus, som ønsket å vise at dette ikke var noe problem for politiet og sørlig ikke i Bergen. Oslo-politiet fikk i oppdrag å etterforske Bergens-politiet, og kom fram til at det i Bergan bare var skjedd noe galt én gang. Da var det en fra politiet som hadde lugget en arrestant. Her hadde politiet full og hel kontroll med informasjonen, og interessen for akkurat det resultatet politiet hadde å melde var så stor at de her var mulig med pressekonferanse i stedet for lekkasjer. Resultatet av etterforskningen ble lagt fram på en pressekonferanse 25.06.87, ledet av statsadvokat Erling O. Lyngtveit, og den differensierte norske presse kunne da meddele offentligheten at voldsforskeren var frakjent all ære. Politiet var frifunnet. I Bergen slår altså ikke politiet

…På en pressekonferanse 9.10.89 sier da professor Anders Bratholm: ”Det som har skjedd i Bergen-saken ville jeg ikke trodd var mulig i en rettsstat. Dette er det mest rystende og tragiske jeg har opplevd i fredstid på rettens område i mitt snart 70-årige liv.” For det som skjedde etter pressekonferansen til statsadvokat Lyngtveit, var at politiet gikk til hevn ovenfor de unge som hadde beskyldt dem for å slå. Den ene etter den andre ble dømt til fengselsstraffer. [S. 70]

Seieren i Treholt-saken var stor. Så stor at seierherrene kunne vise noen av kortene: Det hadde lenge vært politisk overvåkning i Norge som et ledd i kampen mot kommunismen. [S. 85]

Statsråd Treholt var muligens farlig, med sin russervennlighet. Apparatet ville kanskje ikke at han skulle innta sentrale posisjoner i styringsmakten. De hemmelige tjenester hadde overvåket han lenge nok uten stort hell i å finne noe bevis. De kunne slå tre fluer i en smekk. Ved å gjøre Treholt til syndebukk kunne spesialavdelingene ha noe å vise seg frem med, i stedet for flause av unødvendig ulovelig overvåkning. Det ville også høyne russlands frykten, og øke USA vennligheten. Dette, og at de slapp å få Treholt i sentrale posisjoner.

Møbelhandleren, contra angrep mot journalistene, og innføring av spesiell regel

…Enges forsøk på å få Tore Johansen  til sjef for overvåkningspolitiet. De to tause lederne kommer ikke i noe flatterende lys i boka til Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen om møbelhandleren. Følgelig slår de to politikerne til mot pressen. Selvfølgelig gjør de det. De anmelder de to journalistene for brudd på privatlivets fred, og Stortinget får til behandling et lovforslag som er helt enestående i verden: Du skal ikke kunne bruke et lydbånd som kilde. [S.87]

 Anti-terror, den virkelige og langvarige terror

Med få og helt sporadiske unntak ble den røde terror aldri internasjonalisert. Men anti-terrorismen ble det. Det var ikke bare de tidligere kolonimakter og stormakter, de som hyppigst ble utsatt for terrorhandlinger, som gravde sin vollgaver. Terrorgruppene ble aldri noen trussel for noen nasjonalstat. Anti-terrorgruppene skulle komme til å bli det. [S. 90]

Politikk

…Jens Chr. Hauge og Arvid engen…Norsk etterkrigspolitikk må nok forklares på en måte som gir slike personer en plass. Det er kanskje fremmed å kalle denne politiske kulturen for korrupt. Men det er også korrupsjon når offentlige personer ekskluderer informasjon, skjuler vesentlige avgjørelser, med den hensikt å forfalske for all verden hva som skjer. De skal skjule sine egentlige oppdragsgivere. De har funnet legitimitet i den kalde krigen. Og har dermed normalisert hemmelighold. De har klart å gjøre det politiske systemet i Norge til det mest lukkede i Europa. [S. 95]

…I NRK stiller de på et høyere lønnstrinn enn andre. Det er normalt for politiske journalister å skjule kildene sine. De får lov til å være anonyme. [S.98]

Hva heter bakspillerne til Jan Peder Syse, Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch? Hvem er de fortrolige med? En offentlig person i slike posisjoner er som isfjell. Utilnærmelige og farlige – tyngden ligger usynlig under overflaten. [S. 102]

De politiske avgjørelsene skjer i korridorene hvor Organisasjonene menger seg med Forvaltningen. De beskytter seg ved å trette ut alle andre med språkføringen sin. De skyr klarhet. De kjenner ikke til konflikter.

Om makten

…Han har ikke annen styrke enn den ha blir gitt av andre…[S. 111]

Uten medløpere har tyrannen ingen makt. Dere lar dere frivillig slavebinde. [S. 112]

Myten om mangfold i pressen

Strid er vel ikke et mål i seg selv. Men det politiske engasjementet har en vesentlig betydning for å holde et samfunn i live, og det politiske engasjementet forsvinner mer og mer. Avisene er ikke pådrivere lenger. De genererer ikke lenger debatt. De slutter til og med som fora for debatter. De bringer sjelden kommentarer, de blir mer og mer rene informasjonsorganer. [S. 122]

Politikk er noe som skjer langt unna. Det politiske liv objektiviseres og beskrives i allmenne former, og det lesende og lyttende publikum provinsialiseres og passiviseres. ”Fjerdemokratiet” kaller Willy Martinussen sin bok fra 1973, hvor han bruker en vesenlig del av norsk samfunnsforskning til å belegge at det norske demokratiet er preget av apati, avmakt og avstand. Disse holdningene avspeiles i avisene. De produseres og leses i en politisk provins. [S. 123]

Det er ikke så lett å lese avisen når politiet snakker til deg uten at du vet det, når de store organisasjonenes generalsekretærer lurer seg inn på deg og snakker deg full om sine synspunkter og du ikke er i stand til å se dem. Du tror det er avisen som forteller om hva som skjer, at journalisten som stirrer deg inn i øynene fra det tillitsvekkende portrettet ved siden av by-line skriver dette ut fra sin innsikt og sin vurdering, og legger kortene på bordet slik at du selv skal få innsikt og selv kan vurdere. [S. 164]

Slik avslutter boken

Publikums makt ligger i mulighetene til å reise tvil. Tvil kan virke farlig fordi tvilen krever uavhengighet og frihet. Tvil er spennende, men også truende, for tvil kan gi overraskelser. Da skal du som leser, lytter og seer vite at tvil også gjør deg sterk. Gjennom tvilen bygger du opp styrken til å motstå offiserene i Den Store Enigheten, de som kan de riktige meningene og formuleringene. Du vil få styrke til å stå imot de hundre som siteres i nyhetene med all den autoritet titler og tyngde kan gi. Men de vet – og du vet – at her er det som med isfjellet; Bare en liten prosent er synlig. Under vannflaten, under offiserene, finnes det tusener av sersjanter og korporaler som sammen med generalene vil verve deg til soldat i Den Store Enigheten. Det er de skjulte oppdragsgiverne. De kan få merke at tvil smelter fjell. [S. 167]