Eirik Finne intervjuet for kapital, 1995 av Niels Chr Geelmuyden
Eirik Finne har lik skjebne som Arnold Juklerød og Synnøve Taftø Fjellbakk. Arnold Juklerød avdekket uloveligheter fra myndighetenes side i sentralisering av skoler. Juklerød hadde religion og rettferdighet som drivkraft, og et litt dårlig ekteskap. Det var alt som skulle til for tvangsmedesinering på lukket psykiatrisk klinikk.
Synnøve Taftø Fjellbakk jobbet i UD og avdekket økonomiske svinn og snarveier. Det som fikk begeret til å renne over for myndigheter var da de forstod at hun ikke kunne ties om Gro Harlem Brundtland og Jonas Gahr Støre som stod i spissen for EØS, da de ikke tok NEI til EU som et svar.De stresset EØS igjennom uten at folk flest forstod hva som hadde skjedd.
"23 - salen" av Ingvar Ambjørnsen har flere eksempler på unødvendige tvangsinnleggelser
Eirik Finne:
- Det begynte med at jeg var så uheldig å finne årsaken til at det oppstår flere branner i Norge enn i noe annet land. Ulykken var at jeg arbeidet i det instituttet som hadde introdusert selve brannårsaken - de ventilerte tak - som byggemetode her i landet. I tyve år, mens hundrevis av nordmenn omkom i slike branner, kjempet jeg for å gjøre sahhheten kjent.. Jeg ble gjenstand for yrkesforbud og razzia. Jobben, hjemmet, familien, alt har de tatt fra meg. Til slutt forsøkte myndighetene, anført av Stortingspresident Guttorm Hansen, i 1979 å få meg tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus.
Geelmuyden:
Rundt om på kloden vår finnes det ennå noen sære oersiber som sier de vandrer på sannhetens vei. En av dem er arkitekt og byggforsker Eirik Finne. Han sitter i et rødmalt lite hus ved en øde landevei i Heggedal. Huset er ikke hans. Ingenting er hans. Han får lov til å bo her av innehavere, en elskverdig kvinne i trygdevesenet. Finne taler sindig og behersket på avslepent hardangermål. Det var i Voss han ble født for 75 år siden, men oppveksten fant sted i Tyssedal.
- Fordi far min var formann ved elektrisitetsverket, begynte jeg i elektrikerlære efter middelskolen i 1937. Hvis ikke krigen hadde kommet, ville jeg forblitt elektriker ved Tyssefallene. Om morgenen 9. april 1940 ropte far min at det var telefon til meg. Det var Lars Øye, formannen i Odda Skytterlag, hvor jeg var med. Han sa, Eirik, nå må du ta med deg rifla og så mye ammunisjon du kan bære, og melde deg på torvet. Der ble vi inndelt i lag. Vi ble faktisk den første motstandsgruppe i landet. Jeg ble sendt til Åkrafjorden. Øye ble efterhvert sjef for område fem i Milorg. Jeg ble nærmest hans høyre hånd. Vi mottok våpen og ammunisjon fra England, sluppet fra fly eller smuglet i kalkbåter. Kongen og flagget og de grenene der betydde like lite for meg som for hardangerfolk flest. Det var spenningne som opptok meg.
- Hvilket vel er naturlig for en elektriker?
Finne ler. Han har vørt utstøtt av samfunnet i 15 år, men latter har han. Og Farris hvis vi vil ha. Bordet i den vesle stuen bugner av påskeiljer.
- Nettopp! Da felttoget var over, fortsatte jeg i lære. Men i 42 reiste jeg til Oslo, hvor jeg tok artium på et halvt år ved siden av heltidsjobb. Jeg fikk Meget i alle fag, unntatt historie. Det sier jeg ikke for å skryte, men for åantude at hodet mitt ikke var så ille som det i min høye alder nå iblant kan virke som. Den siste krigsvinteren erfarte jeg dessverre korrupsjon på hjemmefrontens side. Du skjønner, det var en kollaboratør i Odda som hadde tjent svære penger på sementleveransen til tyske befestninger og anlegg. Den siste vinteren kjøpte han seg, ifølge glere beretninger, posisjon som Milorgs områdesjef i Hardanger. Utnevnt efter ordre fra London. Folk i Odda ble så forbanna at det nærmet seg mytteri.
Innskytes bør det muligens her at folk i Odda er kjent for sin stridbarhet. I kveldsnyhetene 1. mai 1932 ble det sagt at dagen hadde forløpt rolig i hele verden, unntatt i Odda og Madrid. I Odda var mange blitt såret. I Madrid var to blitt drept.
- Særlig ble stemningen amper da han nektet å utlevere våpen med den begrunnelse at tyskerne fortsatt hadde en mulighet til å vinne. Vi gav selfølgelig blaffen og delte ut våpen, men hele affæren gik hardt inn på meg. For min del var dette noe av årsaken til at jeg dro til Sveits for å studere da mundighetene efter krigen tilbød norske patrioter teknisk utdannelse i utlandet. Krigsmedalken og diplomet medd "Norge takker deg" kastet jeg i do. Jeg skal si deg noe morsomt: Jeg valgte å studere arkitektur fordi deg begunte på A, og stod øverst. Så lei var jeg av seiershysteriet. Jeg trivdes i Sveits og ble der i elleve år. Ve dsiden av studiene jobbet jeg som elektriker, for å finansiere det hele. Vi fikk ikke noe stipend. Bare et rentefritt lån. Efter avsluttet eksamen arbeidet jeg noen år ved et sveitsisk arkitektkontor.
- Kort sagt, du tegnet godt?
- Jeg tegnet ikke så veldig godt, nei, men godt nok til at jeg i 1956 fikk jobb i arkitektifirmaet Platou. Blant annet var jeg med på å tegne ÅSV-bygningen ved Majorstuen. Jeg trivdes ikke noe videre hverken med selve tegnearbeidet eller med moderne arkitektur som sådan. En dag traff jeg en gammel kollega fra Zurich på gaten. Han fortalte at det var en ledig stilling ved Norsk Byggforskningsinstitutt, De var på utkikk efter en som kunne ta seg av et forskshus innen kondensasjon på Ås. Jeg stilte til intervju og fikk jobben, Dette med konstruksjoner og beregninger fanget umiddelbart min interesse Endelig noe eksakt å forholde seg til.
Finne puster så dypt og dirrende at jeg forstår vi nærer oss vendepunktet. Han heiser de rare små øyenbrynene helt til topps.
- Efter to år, den 4. juni 1959, ble jeg bedt om å oppklare to mystiske branner ved Høyers htell i Skien. Brannene hadde oppstått ved juletider i 1956 og 1958. Politimesteren i Skien forlangte at NBI skulle utarbeide en ombygging av taket som garantert ville forhindre brann i all fremtid Jeg syntes det var en fjær i hatten å få et oppdrag som direktør Birkeland selv ikke hadde maktet å løse. Det var begynnelsen på min seksogtredve år lange tragedie. Min konklusjon var at brannårsaken lå i selve takkonstruksjonen. Begge brannene inntraff på et tidspunkt av året da det forekommer kondensering av vanndamp i takene. Det hadde lagt seg is på innsiden, som smeltet ved væromslag og trengte inn i det elektriske anlegget. Dermed fikk du kortslutning, krypestrøm og brann.
Finne gir en omstendig tekninsk forklaring. Jeg tenker ved meg selv at det muligens ikke finnes så mange arkitekter med utdannelse i elektrikerfaget.
-Problemet bestod i at ventilerte tak var selve hjertebarnet til NBI. De måtte som alle nyopprettede institutter ha noe som viste dets berettigelse. Disse tankene var det første man nevnte i festtalene. Med andakt talte man om lyrene på taket og spalteåpningen under takskjegget Konstruksjonen ble opprinnelig lansert av en ingeniør i Sveits i 1942, men virker under temperaturforhold som våre dessverre stikk i strid med sin hensikt. Jeg har sett flere tilfeller av innendørs regnvær fra sike tak. Eftersom jeg visste at det ville bli en ømtåelig sak, undersøkte jeg problemkomplekset grundig. Jeg samlet inn materiale om takbranner fra hele Norge. Det viste seg nesten utelukkende å handle om ventilerte tak. Julen 1959 fremla jeg konklusjonen for ledelsen i NBI. Alle var enige om at jeg hadde funnet frem til brannårsaken. Alle syntes det var for jævlig og spurte høyt: Hva skal vi gjøre nå? Jva vil dette ha å si for Instituttets prestisje og fremtid= Jeg var like bekymret som de andre. Vår største slager og fanesak viste seg å være en brannfelle. Jeg begynte å tenke på menneskene som omkommer i slike branner. Daglig ble det bygget hus med ventilerte tak. Efter noen tid sa jeg at vi må sende ut advarsler til byygningsrådene. De nølte og ville tenke på det. For egen del var jeg beskjeftiget med å bygge om taket på Høyers Hotell. Det var ferdig i 1961. Garantien er blitt holdt til denne dag. Efterhvert som jeg forstod at ledelsen i NBI ikke aktet å foreta seg noe som helst, kom vi på kant med hverandre. Jeg sa: Må dere vente til den store katasrofen intreffer?
- Hva svarte de?
- Inegnting. Så fikk vi storbrannen i Colosseum kino 15. februar 1963. Efter en lang kuldeperiode rant kondensen rett ned i lysgraven og utløste en ekspolosiv brann. Hadde kortslutningen funnet sted et par timer tidligere, ville kinen vært stappfull av mennesker. Colosseum hadde dengang 1972 sitteplasser. I den offisielle brannforklaringen står det at sceneteppet hadde falt to meter opp og lagt seg over en lyspære. Jeg fremmet krav om at det måtte nedsettes en offentlig granskningskommisjon. Da fikk jeg mitt første yrkesforbud. Ledelsen gav meg ingen oppgaver lenger. Men jeg hadde vunnet meg et navn. Mange klienter ytret ønske om at jeg skulle undersøke den og den saken. Det kunne ikke ledelsen nekte. Bnat annet undersøkte jeg hjuset til Nagell-Erichsen. Det var problemer med fuktigheten i veggene i svømmehallen. Vi satt og snakket om skadene på det svære, flotte hjemmekontoret hans. Jeg la merke til at han hadde en falsk peisflamme. Det er da rart at du har sånt juggel, sa jeg. Vet du hva? Byggfolkene hadde murt igjen skorsteinen i samtlige seks etasjer! Jo, jeg kom da ut for endel morsomme ting. Dessunten intensiverte jeg mine studier i matematikk og fysikk. Jeg ble nyskjerrig på om det var like mye humbug i andre deler av forskningen.
En annen hellig ku var den såkalte trykkutjevningsteorien. Teorien er like vanvittig som det ville være å klippe regnfrakken i strimler i den hensikt å holde seg tørr. Like absurd og farlig som "Geilinger og Bryhls metode for beregning av brannmotstandstid". Den ble faktisk avviklet efter inngripen fra Riksadvokaten i 1972, på basis av en matematisk analyse fra min side. Jeg fikk en rekke doktoravhandlinger til gjennmsyn som bare var juks. Ikke sjelden var matematikken - gjerne i form av forfeilede differensialligninger - kun btukt som kosmetikk.
- Hvorfor skal vi stole på at du er en god fagmann?
- Fordi ingen har trukket min faglige tyngde i tvil. Tvert imot. Jeg ble oppnevnt som sakkyndig i lagmannsrette. Jeg ble til og med spurt om å holde foredrag på et internasjonalt symposium for verdens ledende byggforskere. Like før arrangementet skulle finne sted, ble jeg i 1966 avskjediget fra NBI uten noen form for begrunnelse. Det er ikke lett å skaffe seg nytt arbeid når man avskjediges på en slik måte. Vi bodde på kringsjå med to barn på fem og syv. Når lønnen ble borte, forsvant også maten. Av uvisse årsaker tilkom jeg hverken ledighets-trygd, sosialpenger eller fri rettshjelp. Vi gikk ned til Youngstorvet og sanket sammen råtten kål og potetrester som lå igjen efter at torvbodene var stengt for dagen. Så trasket vi hele veien hjem til Kringsjå, med søppelmaten de skulle leve av. Da fikk jeg for første gang dette hatet i meg. Det er ingen hyggelig følgesvenn. En dag fikk jeg forespørsel om opptre som sakkyndig i Høuesterett i en sak som berørte NBI. Få dager senere fikk jeg tilbud om ansettelse i NBIs søsterorganisasjon, Norsk Byggstandardiseringsråd. Forutsetning var at jeg avstod fra oppdraget i Høyesterett: I NBR, hvor fem av syv styremedlemmer var de samme som i NBI, fikk jeg efter kort tid mitt annet yrkesforbud. Nå tok man fra meg alle arbeidsoppgaver, men lønnen beholdt jeg i elleve år. Uten å gjøre et dagsverk. De ville kjøpe meg til taushet. Lenge lyktes de langt på vei. Jeg ble deprimert og apatisk av å tenke på hvor mange uskyldige mennesker som måtte bøte med livet for å berge prestisjen til disse forbannende menneskene. Om de nå bare hadde nøyet seg med å trakassere meg. Om de nå bare ikke hadde ...
Finne begynner å strigråte. Det varer en stund. Han vil ikke fortelle om behandlingen av familien. Han sier det er rent for ille. Så brister det for ham igjen. Finne er kommet i uvane med å gråte både meget og ofte. Det bare kommer over ham, ofte når det minst passer. Av den grunn ville han ikke være med på eldstesønnens bryllup nå i mars. På lokket til det sorte pianoet bak ham er det oppstilt et fotografi av de nygifte. Tre barn har han, på 34, 32 og 25 år. Vi vil ikke tro hva for noen yrker de har valgt. Sier Finne. Eldstemann har doktorgraden i fysikk, underviser ved Oxford og bistår amerikanske romfartsmyndigheter med beregninger av viskositet. Datteren er psykolog. Og yngstegutten er politimann. Han var innom med barnebarnet forlede.
- Er det ikke et stivt stykke å påstå at mundigheten har avlivet flere hundre sakeløse nordmenn i mordbranner?
- Nei. Det er en moderat kalkyle. Det omkommer i snitt sytti, åtti mennesker i branner i Norge hvert år. På grunnlag av brannstatistikk, nyhetoppslag, uttalelser og undersøkelser kom jeg frem til at minst en fjerdedel av alle branner hvor menneskelig går tapt, skuldes ventilerte tak. De krever ofte flere menneskeliv enn andre branner, simpelthen fordi ventilasjonen gir en eksplosiv spjel-effekt. Tidlig i 70 årene skrev jeg : hva om det bryter ut brann på sykehjem eller skoler fulle av folk! På Sandnessjøen sykehjem omkom 14 hjelpetrengende eldre mennesker som følge av brann i et ventilert tak 16. mars 1979. Like efterpå stod GullhellaSykehjem i lys lue. Der døde det fem. Årsaken var den samme. Nå begynte fagpressen for første gang å advare mot ventilerte tak. Med ett var jeg farligere for dem enn noengang. Høsten 79 fikk jeg da også innkallelse til politilegen i Oslo for undersøkelse av min strafferettslige tilregnelighet Det er ulovlig å utstede slik innkallelse uten at det foreligger noen straffbar handling, men jeg valgte likevel å møte opp. Heldigvis var det noen som fortalte meg at jeg måtte huske å medbringe vitner, ellers ville jeg bli tvangsinnlagt på politisk grunnlag som så mange nordmenn før meg. Gode venner sa: Har du ikke med deg vitner, vil du efterpå bli forelagt en rapport fra samtalen som ikke har noe med den faktiske samtale å gjøre. Jeg tok med meg Trygve Gangnes og Bjarne Stendahl. Det reddet meg. Politilegen nektet å gjennomføre samtalen i vitners nærvær. Vi ytret ønske om å få snakke med saksbehandleren. Han hadde sluttet i politiet for flere måneder siden. Da brast vi i latter. Vi kunne ikke annet. Det var forøvrig Gangnes som fortalte meg at Gunfor Galtung Haavik ble avlivet i fengselet i Drammen. Han orket ikke å være i Norge mer. Nå bor han i Amerika. Nåvel. Eftersom det ikke lyktes å internere meg på asyl, ble jeg formelt avskjediget ved NBR. Først tilbød de meg tre årslønner i fallskjerm. Det takket jeg nei til. Dernest tilbød de meg full indeksregulert lønn til min dødsdag, hvis jeg underskrev på at jeg var arbeidsudyktig. Jeg avslo også det. Få dager senere fikk jeg et krav om å betale rentene på mitt rentefrie studielån fra tiden i Sveits.
Så tror man vel om Finne at han sitter nedgravet i gammel urett og gjærer det meste av tiden. Men han gjør ikke det. Han leser Pusjkin. Finne vet ikke om noen større forteller. Han har selv gjendiktet versedramaet Mednyj Vsadnik, Bronsjerytteren fra 1833. Et veldig arbeid, kan han fortelle, da han insisterte på samme form, samme rytme og samme rimfølge som i orginalverket. Bildene måtte han her og der tillempe. Jeg kan godt få et eksemplar, om jeg vil. Ingen ville utgi det. Russisk lærte han i hovedsak av en polsk venninde i Sveits.
- Med den kjennskap jeg efterhvert fikk til korrupsjon innenfor vitenskapen, ble jeg interessert i nye områder, så som oljesektoren. De påstod at Alexander Kielland kantret som følge av hydrofon-svikt i det ene plattformbenet. Det er som historien med sceneteppet i Colosseum. Folk sier, ja, ja, det er sånn som skjer. Sannheten er at plattformen ikke var konstruert for bruk i Nordsjøen. Den var konstruert for bruk i smule farvann. Derfor var det bærende pentagonet i kontruksjonen forbundet med tynne stag. Altfor tynne. Pådriverne var i økonomisk knipe. Plattformen var dødsdømt. Det var en matematisk umulighet for Alexander Kielland å holde seg flytende i lang tid med slike bølgehøyder. Det franske verftet har sagt det selv: Den var ikke bygget for Norsdsjøen. Dette var den norske regjering klar over. Følgelig mener jeg man står ovenfor drap. Regjeringen visste at Alexander Kielland kom til å kantre. Den sendte 123 nordmenn i døden.
- Kan det tenkes at det rablet for deg?
- Det har ikke rablet noe mer for meg enn for Sakharov og Juklerød. Det er den samme historien. Personer som har avdekket overgrep fra myndighetenes side, blir brakt til taushet med alle midler. År efter år kjempet jeg på rasjonelt vis med vitenskapelige analyser og argumenter. Det kastet ingenting av seg. Gradvis gikk jeg over til å fremsette grove anklager i brevs form til en rekke muyndighetspersoner - i håp om å bli stillet for en domstol. Jeg har beskylt navngitte personer for korrupsjon og massedrap - fordi mitt største ønske har vørt å bli satt under tiltatle. Gjerne bli straffet og dønt. Langt heller det enn å ties ihjel. Ingenting hjalp. Jeg har levert utførlige brev til alle avisredaksjoner. Alt har jeg fått i retur med hånlige følgebrev. Det er en ting jeg har efterlyst i alle år, og det er hva man skal gjøre for å få slutt på disse forferdelige brannene. Det har ingen kunnet fortelle meg, til tross for at jeg mener å stå på det mest solide grunnfjell som finnes. Med det ene benet står jeg på Norges lover. Med det andre benet står jeg på naturlovene.
Finne reiser seg for billedlig å vise hvor stødig han står.
Problemet er bare at han lider av en snikende lammelse i begge ben. Det som Axel Jensen har fått i ryggen, har Finne fått i bena. - Nervene i bena sender ikke beskjed til hjernen. Kegene mener det må være et virus.
- Tror du Arbeiderpartiet står bak?
- Bak viruset? Nei, men det er klart at mange tror det må være meg det er noe galt med. For folk flest er det stort ubehag forbundet med å innse at vi styres av kriminelle. Sommeren 1975 la jeg frem papirene mine for en gammel onkel på Voss. Han leste alt sammen og sa: "Nei, nå skjønner jeg ingenting, Eirik. Hodet mitt vil ikke tro det som øynene ser. Dette er folk som jeg har stemt på i alle år, og så er det sånn" Jeg har anmeldt flere av disse korrupte forholdene til politiet, men de har ikke villet ta imot anmeldelsene. Jeg tilkalte også politiet da ledelsen i NBR foretok razzia mot mitt kontor i 1976. NBR skiftet alle låser og konfiskerte store deler av mitt arkivmateriale. Politiet løftet ikke en finger. Jeg traff en tannlege for noen år siden. Han var opptatt av denne forferdelige fluorgiften som odontologiske institutter er så forelsket i. Alle vet at fluor er giftig. Under krigen brukte de fluor til å separere uran og fremstille den første atombomben. Nå putter de fluor i ungene sine. Han sa til meg: Det verste du kan gjøre i Norge er å fortelle sannheten. Du kan fortelle alt mulig annet, men sannheten tåler ikke folk å høre Forteller du sannheten, gjør de det av med deg. Slik de gjorde med meg.
Finne lar blikket skjene mot det knoppsvangre skogbrynet utenfor. Snart skal det grønnes og gatene fyllet av hornmusikk.
- Det er synd å si nå når det nærmer seg både frigjøringsdag og syttende mai, men jeg hater dette landet. Jeg sitter og ser disse korrupte trynene på fjernsynet hver kveld. Det vrenger seg i meg når jeg ser Gro og hele gjengen komme med den derrer røde kluten som kalles flagget. Jeg kan ikke for at jeg spør meg selv igjen og påny: Hva i hule helvete er det for en frigjøring man feirer?
