Jeg vil minnes; Edderkoppen og Gro Harlem Brundtland

EDDERKOPPEN

Inntrykket mitt etter å ha lest boken er at Arvid Engen var en edderkopp, men ikke den eneste. Arvid var formidleren for den eldre garden i Arbeiderpartiet, han tok steget å spille inn samtaler og lekke informasjon til presse. Litt edderkopp er vel de fleste store politikere, kanskje særlig i maktapparatet Arbeiderpartiet, og noen tar på seg oppgaven å være en større nettverkspiller i maktkampene.

Boken er skrevet av Viggo Johansen, reporter i Dagsrevyen, Arbeiderbladet, Dagbladet og NRK/Dagsnytt. Og Pål T. Jørgensen, som da boken ble utgitt var leder for Verdens Gangs politiske avdeling, og tidligere jobbet som journalist for Vårt Land og Dagbladet.

 Positivt er det å se tilbake på den tiden hvor reportere og journalister avslørte korrupsjon og konspirasjoner.

 Jeg mener det er viktig å ikke få inntrykket i at her er edderkoppen tatt, da var vi ferdig med det. Boken føler jeg litt kan gi det inntrykket. Den er jo skrevet av leder for VG’s politiske avdeling.

En lettlest bok, som gir et lite innblikk i noe av maktelitens spill.

Guttorm Hansen i toppmøte mellom regjering, sentralstyre, LO-sekretariatet og styret i partiets stortingsgruppe;

”Det er vondt å høre undertonen av bitterhet som også har kommet til syne i denne debatten. Vi må ikke bagatellisere den. Folk spør hva som foregår. Samtidig opplever vi en aggressiv, primitiv journalistikk som retter seg mot arbeiderbevegelsens fremste talsmenn. Denne journalistikken kan slå igjennom, hvis ikke vi besinner oss. Vår viktigste oppgave nå er å gjenreise lederskapets autoritet. Vi ønsker å være glade og stolte når vi snakker om våre ledere. Nå er folk forvirret og engstelige. Kan vi få slutt på denne plantingen av opplusninger i den borgelige pressen? For det er planting det er snakk om, og avisen VG er stor og slagkraftig”

Om Gro

Datteren til en av Einar Gerhardsens ”gamle gubber”, Gudmund Harlem, hadde trådt sine barnesko i framfylkingen. Gro gikk inn i politikken med krum nakke, fast bestemt på å gjøre karriere. Ambisjonene var det ingen ting i venen med, selv om kunnskapene om politikk var så som så i begynnelsen.

Allerede i 1975 ble hun valgt til nestformann – under Reiulf Steen. I partiformannens øyne var hum imidlertid blitt vel ærgjerrig i 1980. Han så på henne som en farlig rival i tomrommet som ville oppstå etter Odvar Nordli. Reiulf Steen visste at hans stilling var svak, og hvis Gro overtok statsministerjobben ville kravet om at statsminister og partiformann skulle være en og samme person, komme med full styrke.

I en samtale med Engen på denne tiden gir Reiulf Steen meget klart uttrykk for hva han mener om Gros politiske kvalifikasjoner. Gro satt på det tidspunktet i Stortinget; hun ble sendt på ”statsministerskole” ved utskiftningene i Nordlis regjering høsten -79.

Steen: - Hun har jo ingen stilling i stortingsgruppa, blant de som hin er sammen med til daglig. Men utad står hun jo sterkt, hun gjør seg godt på fjernsynet…

Engen: - Ikke det, nei. Har hun ikke noe innflytelse i det hele tatt…

Steen: - Å nei, for hun er jo ikke politiker. Hun har kommet inn ved en tilfeldighet. Men personlig har hun jo kolossale ambisjoner. Men de står ikke i noe forhold til hennes politiske forutsetninger. S 75

Steen når han snakker og forsvarer Odvar Nordli

[…]Vi har å gjøre med en høyrefløy i dette partiet som ikke er rede til å gå inn i noen kompromisser. Men som fører beinhard maktkamp. S 89

   Videre i samtalen med Engen sier Steen

[…]et velferdssamfunn for en velstående middelklasse som kanskje kommer til å omfatte en 60-70 prosent av det norske folk. Og så blir det 30 prosent igjen som representerer avfallet. Det blir et sånt lite mini-Amerika. Hvor Høyre og Arbeiderpartiet konkurrerer om makten, uten at det er mulig å se noen særlig stor forskjell på dem.

Engen: - Konspirerte hun direkte med Arvid Jacobsen(redaktøren for Arbeidernes Pressekontor, som sendte ut meldingen om Nordlis avgang), tror du? Jeg er bare nysgjerrig, jeg skal ikke bringe dette videre altså.

Steen: - Det kan vel en hver blind høne se, det.

”Damen”. Det er Gro Harlem Brundtland. På dette tidspunktet var hun nestformann i partiet. Hun var også nestleder i Stortingsgruppa. Trygve Bratteli var parlamentarisk leder. Men på dette tidspunktet var Trygve Bratteli redusert. Gro økte sin makt og innflytelse. Reiulf Steen plasserer henne ikke akkurat på noen smigrende plass i det politiske terrenget.

Steen: - Ja, jeg prøver å tenke på dette rent politisk. Og jeg må si at hun (Gro) ville være en utmerket representant for den liberale del av Høyre. Hun har akkurat de meningene og de holdningene som…

Engen: - Kaci Kuhlman Five har?

Steen: - Ja, til høyre for Five. Og dessuten, Five er et politisk menneske.

Engen: - Du fortalte meg sist vi snakket sammen at Odvar Nordli hadde advart deg mot henne (Gro). Hva var det for noe, du?

Steen: - Ja, som Odvar sa; ”Hun går over lik.” Hun eier ikke menneskelige hensyn.

Brevet Reiulf Steen sendte til Engen

Kjære Arvid

Du spurte om du i tillegg til avisklippene og alt det andre stoffet du har samlet gjennom årene, kunne få min framstilling av de to merkelige årene fra kommunevalget 1979 og fram til landsmøtet på Hamar. […] 

Som du husker endte det med at GHB gikk tilbake til Stortinget og jeg gikk inn i regjeringen. GHB gikk fra det øyeblikket systematisk inn for å undergrave posisjonen både til statsministeren og meg. Hun etablerte allianser og laget konspirasjoner. Hennes fremste medspiller i stortingsgruppa ble fra først av Hallvard Bakke, som også var bitter etter at han hadde gått av som handelsminister., Det ble etablert et meget nørt personlig forhold mellom de to. Utover høsten og vinteren ble det knyttet forbindelseslinjer med Arbeidernes Pressekontor, som etter hvert kom til å spille selve nøkkelrollen. Ingjaldd Ørbeck Sørheim ble også trukket inn. I Arbeidernes Pressekontor arbeidet nå Alf Hildrum, Hallvard Bakkes tidligere nære medarbeider. Dette utviklet seg etter hvert til en ”aksjonskomite” rettet mot den daværende ledelse og til støtte for Gro Harlem Brundtland. Den sentrale personen ble etter hvert Arvid Jacobsen, som gjerne ville være ”King-maker” eller, som i dette tilfelle, ”Queen-maker”. Redaksjonssekretæren, Arne Karstad, gjorde grovarbeidet, mens Alf Hildrum var kontaktmannen til Hallvard Bakke og Ingjald Ørbeck Sørheim […]. 

I mellomtiden hadde jeg fått mitt eget informasjonsapparat, og jeg visste ele tiden hva som foregikk. Jeg kjente tidspunktet for publiseringen av de ulike ledere i de forskjellige avisene, og jeg kjente innholdet i dem. Artiklene hadde da ligget på Arbeidernes Pressekontor, klare til distribusjon i hele den øvrige presse. Fypokker! For å være på geografisk avstand fra begivenhetene, ble det besluttet at publiseringen skulle skje mens Arvid Jacobsen var i Midtøsten sammen med Per Vassbotn! I dagene omkring publiseringen av lederartiklene, prøvde man så å presse meg til å avgi en erklæring om at jeg ville gå av. Dette skjedde samtidig med at man aksjonerte i Oslo for å få svekket min stilling på stoprtingsvalglisten. Man kalkulerte åpenbart med at jeg ville bøye av for dette sterke presset. Ja, så trygge følte man seg på det at Arvid Jacobsen reiste til Jerusalem uten å oppgi hvilket hotell han skulle bo på. Men når det så viste seg at jeg ikke handlet slik de hadde regnet med, men gikk til motoffensiv i et intervju med Heradstveit (som du kanskje husker), oppsto det igjen panikk. Are Karstad, redaksjonssekretæren i AP, slet fortvilet hele natten for å få tak i Arvid Jacobsen. 

[…] Men igjen måtte det legges en ny slagplan. Nå tok man sikte på landsstyremøtet som ble holdt på Hamar i desember. Som du husker hadde de nordnorske avisene i sine ledere nevnt at dette landsstyremøtet burde oppnevne en valgkomite som burde forberede valgene på landsmøtet. Dette forslaget ble nå fulgt opp av Hordaland Arbeiderparti – selvfølgelig fremmet av styremedlem Hallvard Bakke. Forslaget kom til sentralstyret, som selvsagt måtte avvise det. Men GHB prøvde selv å forsvare forslaget under møtet i sentralstyret, og avslørte for all verden at hun hadde deltatt i konspirasjonen

[…] Metodene hun selv har benyttet seg av. De er av et slag som jeg for min del ikke trodde var mulig. Det eneste jeg vil nevne for det, er at hun mangler en menneskelig dimensjon som gjør henne livsfarlig. Det gjør forresten noen av hennes medarbeidere også. Da avslutningstalen skulle skrives på Hamar, diskuterte de kaldt og kynisk hvor gråte seansene skulle legges inn for å gjøre sterkest inntrykk på landsmøtet og fjernsynsseere. Hun har ikke noen genuin interesse for politikk og derfor heller ikke instinkt for den. Hun har en reseptiv intelligens – akkurat som en computer: det hun tar inn, klarer hun på en glimrende måte å få ut av seg igjen. […] Hvordan skal hun kunne få egentlig interesse for politikk? Politikk handler om mennesker, og andre mennesker interesserer henne bare i den grad de har betydning for hennes egen person. […] Den som kjente bare en brøkdel av hennes metoder, ville vende seg bort i avsky!

S. 118

Mer om Gro 

 Dette er en del av en artikkel som ble skrevet for Dagsavisen med overskriften ”Dr. Gro og Mrs. Hyde”. Artikkelen er dessverre fjernet fra nettet.

”Nervøst spør jeg om autografen. Gro ser på meg uten å se på meg. En underlig følelse. Smiler kort, river til seg blokka og setter i gang. Ja, selvfølgelig skal du få det, sier hun. Skriver navnet sitt. Det er langt. En gang. To, tre, fire. Fem ganger. «Ja, du vil vel ha til vennene dine også!» sier hun triumferende og kneggeler slik bare Gro kan.

Jeg er stum. Husker ikke lenger om det var av beundring eller skrekk.”

Artikkelforfatteren skrev også om hvordan hun opplevde gro som voksen. Da mot forfatterens kolleger som la seg langflate for henne og logret som hunder.

Adressen var; http://www.dagsavisen.no/innenriks/article410958.ece?status=showall

Kulturminister Anniken Huitfeldt lagde en propaganda bok for barn mellom 8-13 år. Boka er en del av en barnebokserie om kjente personligheter, blant andre Alexander Rybak, Michael Jackson, Bill Gates og Barack Obama.Forfatterens inntekter av bokutgivelsen går til vaksiner av barn i fattige land. Hvis jeg har forstått artikkelforfatter anne.cathrine.straume@nrk.no riktig da; "forfatterens inntekter går uavkortet til vaksiner av barn i fattige land."

Anniken Huitfeldt

 

 

 I DagensNæringsliv – Lørdag 19/20 Mai 2012 under overskriften;  

Kultur og frihet?

Tidligere har ”Kulturløftet” lovt penger til kulturen. Nå kommer Huitfeldts ”Kulturløftet II” Det lover mer penger MEN det kommer også flere direktiver.

”Hva skal vi velge? Rause bevilgninger og klare beskjeder om hva vi skal foreta oss, eller færre penger og mer frihet til å gjøre som vi vil? Spurte Terje Lyngstad ved Sogn og Fjordane Teater i Klassekampen sist lørdag”

Huitfeldt har nå bestemt at alle må feire Grunnlovens 200-årsjubileum i 2014. Kulturdepartementet skriver at ”det forventes” at ”tilskuddsmottakerne setter i gang arbeid med å planlegge prosjekter og arrangementer i tilknytning til jubileet”. Kravet knyttes direkte til pengestøtte: ”Planer knyttes til grunnlovsjubileet må omtales i forbindelse med budsjettsøknaden for 2013”.

”I 2013 er det 100 år siden et enstemmig Storting vedtok å innføre allmenn stemmerett for kvinner i Norge, og kultursektoren bør delta i feiringa av stemmerettsjubileet 1913-2013”

-          Invitert er fint. Pålagt er noe helt annet, sa direktør Tom Remlov ved Den Norske Opera og Ballett til Dagsrevyen denne uken m pålegget om grunnlovsfeiring.

Huitfeldts svar var ”Operaen har jo fått veldig mye penger.” Den som takker ja til rødgrønne penger, må godta rødgrønn styring.

Frp, Høyre og Krf tar ”sterk avstand fra den utviklingen en ser i norsk kulturpolitikk, hvor staten stadig benytter nye virkemidler for å få kontroll over kulturlivet”

”Jeg vil understreke nok en gang at alle kulturinstitusjoner i Norge har full kunstnerisk frihet. Men at kulturinstitusjonene i Norge skal spille en rolle i forbindelse med grunnlovsjubileet, enten det er museer eller andre, mener jeg er helt naturlig og en samfunnsoppgave som våre kulturinstitusjoner har” – Huitfeldt i Stortingets spørretime.

Artikkelen avslutter fint med;

Med sitt direktiv om grunnlvsfeiring vil Huitfeldt tvinge kulturinstitusjonene til å feire demokrati, selvstendighet og frihet. Underlig nok skjønner ikke Huitfeldt hvor absurd det er å tvinge noen til å feire frihet. Eller at ”full frihet” ikke er helt det samme som ”full frihet, men”.

Jeg syntes det var naturlig å vinkle dette inn i GHB og Anniken Huitfeldt. Politikk og propaganda. Jeg husker ikke så mye fra hvordan Gro fremstod som person på TV da jeg var liten. Heldighvis ble jeg ikke tidlig krøket av propagandaminist....jeg mener kulturminister Anniken's heltedyrkelse iform av bok. 

 Her har jeg lagt frem mitt syn på henne som iherdig pådriver av å få Norge som medlem av EU, som hun klarte (EØS er så og si det samme). WHO og Pepsi-rådgive. Kald og kalkulerende, når hun legger inn gråtesekvenser i taler.

Jeg kjøper ikke synet som media skal fremme for oss om Jens Stoltenberg og Gro Harlem Brundtland.

 For all del, de må gjerne være mennesker jeg ikke kan fordra som personer, jeg bryr meg heller om hva de står for å gjør. Det som irriterer er at folk svelger så rått den innpakningen de blir fremstilt i.