Jeg vil minnes; Vi som styrer Norge

 

 VI SOM STYRER NORGE

Slik jeg ser det gir boken et interessant innblikk hos sentrale maktutøvere. Boken forteller om metodene som blir brukt. Det vil si overvåkning, politikk og kontakter. Arbeiderpartiet og LO har og sannsynligvis driver, med mange aktiviteter som går over grensen av hva som er etisk riktig og lovlig.

Intro;

Slik vår verden ser ut, trenger enhver selvstendig og demokratisk stat å verne seg mot ytre og indre fare. Dersom de hemmelige tjenestene følger demokratiske spilleregler og lar seg underkaste demokratisk kontroll, kan de bidra til å styrke dette vernet. Et overvåkningspoliti som følger slike normer kan utføre en effektiv kontraspionasje mot uønsket virksomhet fra andre stater. [S. 7]

Om Arbeiderpartiet;

Det finnes også en annen diskusjon som lever videre, både i flere partikretser, i de hemmelige tjenestene og i andre miljøer: Vokste det ut av oppgjøret med kommunistene en ren maktarroganse hos Arbeiderpartiets fremste ledere? Var det slik at de tenkte at egentlig var bare Arbeiderpartiet i stand til å styre landet? Ble det slik at den indre, harde kjernen sørget for å manøvrere seg i posisjoner som gjorde at det var de som satt med makten, at det var de <som styrer Norge> - uansett hvem som måtte ha flertall i Stortinget eller sitte med statsministeren? I arbeidet med denne boken har vi sett konturene av en slik indre kjerne som vil styre – uansett. Vi har sett hvordan denne kjernen har brukt partifeller og ressurser i de hemmelige tjenestene for å sikre seg kontroll. Vi oppdaget også etter hvert at det ikke gikk så mange år før kampen mot kommunistene ble avløst av en annen strid: Den indre maktkampen mellom sterke fløyer i Arbeiderpartiet. Også i denne striden ble de hemmelige tjenestene tatt i bruk. [S. 28]

Om Overvåkningspolitiet og Youngstorgets apparat

Informasjoner om enkeltpersoner, grupper, organisasjoner og partier tilfløt altså Youngstorget fra to kilder; Overvåkningspolitiet og Youngstorgets eget apparat. Ronald Bye tar få forsiktige ord i sin munn når han skal fortelle om førstnevnte. Selv risikerer han kanskje ingen reaksjoner fra Riksadvokaten, men det gjør de tjenestemenn i Overvåkningspolitiet som spilte på lag med et politisk parti.

- Det dreide seg om noen bestemte folk som ga Youngstorget informasjoner om politikk og personer. Som regel dreide det seg om opplysninger de fikk ved å spane på eller avltte personer de definerte som en fare for rikets sikkerhet. At denne spesielle informasjonsvirksomheten var i strid med de regler og interne instrukser som gjelder for Overvåkningspolitiet, er det vel ingen grunn til å tvile på, sier Ronald Bye.

Om Youngstorgets eget apparat er Bye mer konkret, kanskje også fordi han kjenner det bedre.

- Det var en uoffisiell gruppe som drev med overvåkning. Fremdeles var det av interesse å ha oversikten ver opposisjonen innen partiet og i fagbevegelsen, og over krefter på den politiske venstresiden for øvrig. Så da det store, riksdekkende etteretningsnettet begynte å skrumpe inn mot slutten av 60-tallet, slo ulike krefter i partiet og LO seg sammen for å holde sitt eget hemmelige apparat i gang. Det tekniske utstyret de rådde over var nok dårligere enn det Overvåkningspolitiet hadde, men viljen til å holde koken på det lite å si på. En del av personene i det hemmelige apparatet var også å finne i den såkalte badstugjengen.[…] Det var bortimot tjue mann, med en hard kjerne på i underkant av ti personer. [S. 44] En av de viktige var Jakob Grava, lenge ledet LO.

Om Grava;

[…]Grava var en sentral mann i <spleiselaget> og den som tok over ledelsen av Youngstorget overvåkningsapparat da Ronald Bye måtte takke av som generalsekretær på Arbeiderpartiets landsmøte 1975. For detn som tenker i formelle baner, ville det være naturlig å tro at det var den nye partisekretæren, Ivar Leveraas, som arvet den hemmelige porteføljen. Men den gang ei. Personer med innsikt i Youngstorgets sub-kultur kan fortelle at Grava og Leveraas aldri kom overens, at de ikke kunne fordra hverandre.

...En av de andre som deltok i det hemmelige overvåkningsapparatet var Erik Næss. I 1977 forlot han Overvåkningspolitiet og gikk over i privat sikkerhetstjeneste. Men han fortsatte sitt nære samarbeid med Grava. Da han nærmet seg pensjonsalderen, dro han i begynnelsen av 80-årene til Moskva for å avslutte yrkeskarrieren som sikkerhetssjef ved den norske ambassaden. [S. 45]

To personer som etter hvert er blitt kjent over det ganske land for sin iver etter å arbeide i grenselandet mellom politikk og hemmelige tjenester, har derimot ikke vært en del av Youngstorgets hemmelige apparat. Per Karlsen, faglig-politisk sekretær […] som sommeren 1989 brått ble tvunget fram i kulissene da NRK-reporter Arne Wam meldte om fortsatt spesielle og nære forbindelser mellom Arbeiderpartiet og Overvåkningen. [S. 47]

Hvem i de høyere sjikt i Arbeiderpartiet visste så om dette hemmelige apparatet som ble ført videre under Jakob Gravas myndige ledelse etter 1975?

Rolf Hansen visste. […] Ronald Bye trodde lenge at Tor Aspengren var holdt utenfor. – Men i ettertid er jeg også blitt overbevist om at Tor Aspengren visste. At hans forgjenger som LO-formann, Parelius Mentsen visste, er opplagt. Knut Frydenlund visste også. Det som vil være mindre opplagt for de fleste, er at Trygve Bratteli visste. – Bratteli kjente til det hemmelige apparatet. Også mens han var statsminister, sier Ronald Bye. [S. 48]

Ivar Leveraas, som tok over som partisekretær etter Bye i 1975, visste odet kanskje, men han likte neppe det han så og hørte. Reiulf Steen, partiformann fra 1975 til 1981, mannen som partiet og bevegelsen åpenbart både <elsker og hater>, visste neppe om det apparatet som fortsatte sin virksomhet opp gjennom 70-årene. – Men han snakket allerede i 1962 om Youngstorgets underverden, sier Ronald Bye.

Gro Harlem Brundtland var fersk, og befant seg fjernt fra Youngstorget både fysisk og sosialt. [S. 48]

Forsvarets etterretningstjeneste, Vilhelm Evang, og Trond Johansen;

Vi skal nå prøve å trekke opp den andre linjen. Den går gjennom Forsvarets etterretningstjeneste, og da først og fremst gjennom to personer; Vilhelm Evang og hans arvtaker. Det er en mann som aldri er blitt utnevnt til stillingen, men som like fullt er vårt lands virkelige etterretningssjef – samtidig som han sitter helt sentralt plassert i Arbeiderpartiets innerste sirkler. Navnet er Trond Johansen.

- Det er umulig å forstå Trond Johansen og hans nøkkelrolle i Forsvarets etterretningstjeneste uten å kjenne historien om E-stabens første sjef etter krigen, Vilhelm Evang. […] Evang bygde opp et betydelig etterretningsnett. Johansen viste seg etter hvert å bli arvtakeren. Imperientrepenøren og arvtakeren hadde flere fellesnevnere. […] Begge hadde et direkte og sterkt forhold til de aller innerste og mest sentrale maktsfærer i landets største parti, Arbeiderpartiet. Evang falt brått fra maktens tinde i 1966, etter Lygren-skandalen. Johansen er nå i ferd med å tre inn i pensjonistenes rekker. I en generasjon har han sittet som den reelle E-sjefen i Norge. Arbeiderpartiets innerste sirkler har brukt ham som sin politiske rådgiver. […] Når rollene blandes, når politikk blir etterretning, når etterretning blir politikk, blir det alvor. [S. 51]

I 1946 overtok Vilhelm Evang som sjef for det militære etterretning etter oberst Alfred Roscher Lund. Mange har spurt hvordan forsvarsminister Jens Chr. Hauge kunne utnevne en så radikal mann til E-sjef. En mann som før krigen til og med hadde sonet 30 dagers fengsel for anti-militaristisk propaganda. [S. 63]

sikkerhetsagenter; 

I 1977 kunne SV-avisa Ny Tid fortelle at <Norske sikkerhetsagenter verva finske nazister til spionasje i Sovjet> […] Det var tidligere major Svein Blindheim som hadde lettet en smule på sløret. Nok til at en flik av den hemmelige krigen Norge førte mot Sovjetunionen etter 1945, kom til syne. Krigen skulle føres ved hjelp av det verdensomspennende norske etteretningsnettet som bar kodenavnet Delfinus, og var ledet av Alf Martens Meyer. I 1951 åpnet E-sjef Vilhelm Evang et nytt frontavsnitt i denne krigen; Finlands-operasjonene. De offensive operasjonene inn i Sovjetunionen. [S. 80]

En million dollar ble invistert pr agent, og det var ca 30 av dem..-> Trolig har ingen av agentene fått pengene de skulle få. UPSALA-prosjektet ga derimot Vilhelm Evangs norske E-tjeneste god økonomi. Det er et eksempel på at norske E-tjenesten utførte oppdrag for stormaktene. S. 83

Det har også skjedd i tidligere tid. I 1951 til 1953 ble noen titalls norske agenter sendt inn i Sovjetunionen fra Finnmark. Dette var finansiert alene av CIA. Også her var det 1 million dollar pr. agent. Mange Nordmenn gikk tapt. Tidligere E-offiserer med rik erfaring fra 50-årene og operasjonene, er temmelig sikre på årsaken. Det gikkgalt på grunn av norske lekarsjer, og kilden måtte sitte strategisk plassert i E-staben. I E-tjenesten ville flere av de som kjente til episoder følge det opp. De ville sette i gang granskning, men ledelse sa nei. [S. 85]

Mistenkelig dødsfall under kamp mot Evang;

I 1956 bestemte forsvarrsjef Finn Lambrecht seg for å fjerne Vilhelm Evang. Generalløytnant Lambrecht mente at E-sjefen spilte en eller annen form for dobbeltspill i årene etter krigen […] Men oberst Lambrecht rakk aldri å sette i verk den planen han hadde. Han døde før han kom så langt, bare 56 år gammel […] Lambrecht døde under NATO-møtet i Paris i desember 1956. Kroppen hans ble sendt hjem i en plombert metallkiste inne i en trekiste. Jeg husker vi stusset over dette, lurte på hvorfor. Ryktene om hva som kunne ha skjedd, begynte for alvor da en kontakt i den fraknske etterretningstjenesten antydet ovenfor en norsk general at den franske tjenesten hadde <nøytralisert> Finn Lambrecht. [S. 89]

Evang var sivilist som aldri hadde gått noe militær utdanning, men hadde fått militær grad i krigstid. ”Evang forsøkte aldri å legge skjul på at han mislikte yrkesoffiserer…En hldning som Trond Johansen arvet.”

Evang kuttet ut de militære lederne og gikk først og fremst til statsministeren og utenriksministeren… På den måten skaffet han seg full handlefrihet  … Han skaffet seg også eget personell. Ansatte sine <egne> i nøkkelposisjoner … ofte fåretrakk han personer fra venstresiden. S 90

Evang bygde opp E-virksomheten slik at den ble mest til nytte for utenlandske tjenester, ikke så mye for Norge. Han drev E-tjenesten som en bedrift. Produserte opplysninger og E-materiale for eksport og salg. Evang solgte opplysninger særlig til USA, Storbritannia, Vest-Tyskland og Israel. S. 94

Trond Ivar Johansen, født 1924 jobbet i forsyningskommandoen for tyskerne under krigen. Overkommandoen i London regnet Trond Johansen som en av de viktigste militære agentene i Norge under krigen.

S 105

Penger, inflytelse og spindelvev;

Tilgangen til sosiale netverk er en maktressurs i samfunnet, akkurat som penger er det. Samfunnets elite, politisk, økonomisk og organisatorisk, sveises sammen av personrelasjoner som uformelt utvikler vel så mye makt som det formelle politiske systemet. Det handler om personlige bekjentskaper, møter, telefonsamtaler, middager, uformelle kontakter og utveksling av informasjon Valutaen som veksles, er innflytelse. Det personlige blir politisk, og vice versa. Det er problematisk, men det er uunngåelig ettersom makthaverne er mennesker med egenskaper som alle andre. Disse maktens brorskap – der menneskers vennskap og sosiale posisjoner møtes i en salig blanding, blir en mørklagt sone i politikken.

I dette terrenget har Trond Johansen utviklet et solid nettverk, et nettverk hvor Knut Frydenlund hadde en sentral plass helt til han døde brått i februar 1987. Frydenlund hadde gått gradene før han ble politisk tungvekter på toppen av norsk plitikk, med nære bånd til blant andre den amerikanske utenriksminister Henry Kissinger.

Etter oppholdet i Bonn var han konsulent i Utenriksdepartementet fram til 1960, så personlig sekretær for utenriksminister Hallvard Lange fram til 1965, avbrutt av et opphold i Brüssel som presseråd. Fra 1966 til 1969 satt han som byråsjef i DU, men hadde tjenestefri de to siste årene for å gjøre en jobb i Arbeiderbevegelsens utredningskontor. I 1969 ble han valgt inn på Stortinget.

S. 112

Frydenlund og Trond Johansen møtte hverandre ofte, på en kafé ved Victoria Terrasse. I 1976 ble Arne Treholt invitert til å være til stede på 2-3 av møtene. Grunnen kan være at Jens Evensen stadig fikk en sterkere posisjon.

Vilhelm Evang ga klarsignalet til kapteinløytnant, senere kommandørkaptein Alf Martens Meyer.

Trond Johansen(AKA Oscar i Mossad) er en av de personene i Norge som vet mest om alle sentrale politikere og politiske aktører. Han har også kunnskaper om deres familier, venner og omgangskrets. Johansen har en enorm personkunnskap. Jeg tror han også er i stand til å bruke opplysningene. Ronald Bye ser alvorlig på oss. Han smiler ofte. Nå er han alvorlig, nesten litt urolig. Uten å si det med rene ord, antyder han at ikke bare USA har hatt sin Edgar B. Hoover. Denne gamle FBI-sjefen ble både beryktet og fryktet, ikke minst for sine enorme kunnskaper om alt og alle, om privatlivet til høy og lav, særlig høy. Slik kunnskap gir makt.

Bye kunne føyd til at Johansen er mannen som vet det aller meste også om de fleste andre kriker og kroker i det norske samfunnet. Like mye som han kjenner fremmede makters militære styrker. Hvordan var det mulig for den gamle XU-agenten å ta over kommandoen etter Vilhelm Evang? Han har hatt både store evner, viktige venner og sterke ambisjoner. Evnen til å konsentrere oppmerksomhet og innsats for å samle trådene, skaffe oversikt og makt, må han ha i stort monn. Avdeling E-13 vitner om det. Avdelingen som skritt for skritt ble omgjort til E-tjenestens virkelige maktsentrum.

 [S. 140]

Det hersket en fortettet og konfliktfylt atmosfære i Arbeiderpartiets toppledelse like før lands,øtet i februar 1981. Striden om hvem som skulle bli partileder sto i absolutt fokus. Både utenriksminister Knut Frydenlund og forsvarsminister Thorvald Stoltenberg hadde helt til det siste forsikret Reiulf Steen om at de støttet hans kandidatur. De hadde gitt ham det klare råd å fortsette trass i all turbulens som hadde blitt Steen til del de siste årene.

 En dag ble Steen oppsøkt i sitt hjem, den gang i en av statsboligene i Gritzners gate. Steen var jo ikke bare partileder. Han var samtidig handelsminister i Odvar Nordlis regjering, og kunne nyte godt av statens boliger.

 Den kortvokste, tette mannen med lite hår og raske bevegelser gikk rett på sak:

 - Det beste vil være om du trer tilbake som partileder og i stedet blir en <elderly statesman>, Reiulf, sa han.

 Dødsdommen over Steen som leder av det norske Arbeiderparti ble på samme tid forkynt og satt ut i livet i en eneste setning. <Noen hadde snakket sammen> Budbringeren var Trond Johansen.

[S 164]

CIA representanter var med på E-stabens møter. De gav klart budskap om at de ikke ønsket Reiulf Steen som formann i Arbeiderpartiet, eller statsminister. 171

Steen begynte å fundere på om han ble utsatt for <irregulære metoder>. Han spurte Trond Johansen på en uformell måte om dette var mulig Ble han utsatt for telefonavlytting? Steen kunne ikke forklare enkelte episoder på annet vis. E-stabens sterke mann svarte at han anså dette som en <teknisk umulighet>. At det ikke kunne skje >uten medvirkning fra Televerket>, og at det var <utenkelig> at Televerkets folk ville gjøre slik <uten domsavsigelse>.

 Dette slo Steen seg til ro med, han hadde tillit til Johansen. Men signalene om at noe var <muffens> fortsatte. Like før landsmøtet åpnet, møtte Steen Peter Hintzmann, DDRs ambassadør i Norge, under en mottakelse. DDR-ambassadøren hadde et godt omdømme både i det diplomatiske miljhøet og i politiske kretser. Ambassadøren tok Steen til side for å fortelle ham at han satt inne med <sikre informasjoner> om at CIA var i ferd med <å trekke i gang en kampanje> mot Steen. Målet var å hindre at han ble valgt til partiformann i Arbeiderpartiet, blant annet ved forsøk på å skandalisere ham. Og grunnen var hans sikkerhetspolitiske meningen. – De anses for å være for uavhengig, fortalte ambassadøren.

 Steen følte at han hadde hele <partietablissementet> mot seg i sluttspurten fram mot landsømtet. Men det var noen som ikke sviktet, blant dem ekteparet Johansen som sto på for hans kanditatur. 175

NATOs ministerråd fattet et vedtak i to deler i 1979. Vedtaket gikk ut på at 572 mellomdistanseraketter skulle plasseres ut i Vest-Europa, og at det også skulle forhandles om en avgrensning av slike våpen. Den første delen av dette dobbeltvedtaket, skulle styrke USAs og NATOs kjernefysiske militærapparatet i Europa. Den andre delen av vedtaket, forhandlingsdelen, var på mange måter Nordli-regjeringens verk. Årsaken var åpenbar: den sterke motstanden i Norge generelt og i Arbeiderpartiet spesielt mot at atomrakettene skulle plasseres ut i Vest-Europa. Forhandlingsdelen av vedtaket var et forsøk på å demme opp for denne motstanden. Et stykke på vei lyktes det, men ikke bedre enn at motstandere av dobbeltvedtaket organiserte seg i Nei til Atomvåpen. S 177

Noe av det samme; Etter avsløringen av IB og truslene fra Trond Johansen, ble kontaktene med IB-folkene frosset ned for en periode. I Sverige ble det skapt inntrykk av at IB skulle oppløses. Men i virkelighetens verden fortsatte IB å eksistere, om enn i omorganisert og nyfrisert form. 199

 E-tjenesten har ikke vært under oppsyn i motsetning til Overvåkningspolitiet.

Om økonomien i E-tjenesten:

Ivar Johansen, kjent fra den såkalte <Listesaken> i 1977, stiller i en kronikk i Aftenposten 8. desember 1989, spørsmål rundt E-tjenestens økonomi Johansen viser til at Norge tross alt har en svært omfattende E-tjeneste - <med omkring 1100 ansatte i den sentrale stab og etteretningsinstallasoner utover i landet>. Han spør om E-tjenesten får andre inntekter som ikke inngår i det norske statsbudsjettet. 253

Tidligere statsminister Per Borten har i mange år tatt til orde for opprydding i de hemmelige tjenestene i Norge. Ikke minst fordi han som statsminister opplevde episoder som nettopp tydet på at de politiske myndighetene ikke ble informert om alt de burde bli informert om.

 En spesiell episode, mener Borten, tydet på at russerne var bedre informert enn den norske statsministeren om hva som foregikk av etterretningsvirksomhet her i landet.

 - Dette skjedde i forbindelse med at en vitenskapelig stasjon som vi hadde gitt tillatelse til, ble opprettet på My Ålesund på Svalbard. Jeg ble som statsminister en dag oppsøkt av den sovjetiske ambassadøren til Norge. I stedet for å gå via utenriksdepartementet som vanlig var, kom han direkte til meg. Ambassadøren oppsøkte meg utelukkende for å fortelle at vi hadde gitt tillatelse til å installere en militøær stasjon på Svarlbard. Hans påstand var at den vitenskaplige stasjonen på Ny Ålesund med et hpåndgrep kunne omdannes til en viktig militær innretning i tilfelle krig.

 Senere tok statsminister Aleksej Kosygin samme sak opp med meg direkte. Jeg svarte han som jeg hadde svart ambassadøren, at anlegget i Ny Ålesund var en vitenskaplig forskningsstasjon. Det var alt jeg visste.

 <Vi tror på deg,> svarte Kosygin. <Vi tror at du tror det er en vitenskaplig stasjon. Men vi vet også at Norges nærmeste allierte ikke underretter dere om viktige ting,> sa den sovjetiske statsministeren. 256

Reiulf Steen;

Denne verkebyllen må fjernes. avsløringene av hvordan overvåkning, etterretning og politikk blandes sammen, og av at overvåkning og etterretning er brukt for å påvirke den politiske prosessen i Norge, gjør det nå helt nødvendig å gå en full belysning av denne virksomheten. Ikke minst de som har vært involvert, må være uinteressert i en slik belysning. Dersom det ikke skjer, vil generasjon etter generasjon måtte stille ubehagelige spørsmål som bare får delvise og utilfredsstillende svar…

Etter min mening bør en allsidig sammensatt kommisjon oppnevnt av Stortinget få i oppdrag å utarbeide en hvitebok om overvåkningens og etterretningstjenestens virksomhet i perioden fra den andre verdenskrigen til i dag.

 Kommisjonen vil stå overfor en omfattende arbeidsoppgave. Den må derfor få til rådighet et uavhengig sekretariat som gjerne er satt sammen av historikere og statsvitere. De må få tilstrekkelige ressurser slik at de kan gjøre et tilfredsstillende arbeid.

 Det er et minimumskrav til demokratiet at folk føler trygghet for at de hemmelige tjenestene arbeider i samsvar med våre demokratiske spilleregler. Etter de mange avsløringene av irregulær virksomhet kjenner ikke folk en slik trygghet og tillit, mener Reiulf Steen. Men skal en kommisjon eller andre former for granskning føre til noe som helst fornuftig, må en skare av tidligere g nåværende etterretningsoffiserer og tjenestepersonell i Overvåkningspolitiet få si hva de vet, uten fare for straff. Taushetsplikt kan håndheves slik at den blir en tvangstrøye. Den kan brukes som et middel til ikke bare å skjule det som bør holdes hemmelig av faglige grunner, men også det som noen vil holde hemmelig av politiske grunner.

 Vi har læørt mange offiserer og tjenestepersonell å kjenne. Fagfolk som ønsker ryddige tilstander i de hemmelige tjenestene. De har fortjent en bedre skjebne enn å se seg nødt til å opptre anonymt nr de legger fram vektig kritikk. Arkivbranner har ødelagt mye skriftlig, handfast bevismateriale. Men fortsatt er det mange mennesker som kan vitne. Både om fortid og samtid. 267-268.